Fra kjærlighetskarusell til fyrtårn for skeiv historie

Tirsdag ettermiddag ble Kjærlighetskarusellen, det funksjonalistiske pissoaret i Stensparken i Oslo, avduket.

Pissoaret, også kalt Kjærlighetskarusellen og Lykkehjulet, er kanskje det mest ikoniske eksemplet på skeiv arkitektur i Norge. Denne funksjonalistiske perlen ble tegnet av Oslos byarkitekt Harald Aars, og sto ferdig i 1937. Det skulle ivareta hygieniske og praktisk hensyn, men i modernistisk ånd også fremstå som en skulptur i parken. Et viktig møtested for homofile menn. Karusellen ble i 2009 fredet av Riksantikvaren, men har siden stått til forfall.

Det er den norske billedkunstneren Per Barclay som har tatt initiativ til å restaurere den utvendige fasaden av pissoaret, i tillegg til å produsere en temporær lysinstallasjon på stedet.

For Barclay er det en dobbel historie bak engasjementet. For det første synes han bygget i seg selv en perle. For det andre har det en historie som et møtested for homofile.

– Det er helt forjævlig å se at denne perlen har stått og forfalt. Jeg flyttet inn i nabolaget her for en del år siden, og går tur med hundene mine her. Jeg tenkte at det går ikke an at det bare forfaller, sier Barclay til Blikk.

– Det tok lang tid før jeg engasjerte meg. Jeg tenkte det ville være nytteløst, og at kommunen sikkert hadde planer for bygget. Det ble jo tross alt fredet som et kulturminne, et skeivt kulturminne i 2009, sier Barclay og forteller at han likevel ikke kunne slippe tanken om å restaurere pissoaret.

– Jeg tok kontakt med Kunst i offentlige rom (KORO), som syntes jeg hadde en god idé. Siden ble riksantikvaren involvert, samt Oslo kommunes kunstsamling, som nå har kjøpt det stedsspesifikke verket. Det har vært viktig for meg at verket skal være slik pissoaret faktisk var i sin glanstid.

– Har du selv et forhold til pissoaret?

– Ja, jeg har jo vært inne der i min tid, lenge før jeg restaurerte det, haha!

Hele prosessen med restaureringen vil med tiden bli dokumentert i en bok, signert Per Barclay og fotograf Fin Serck-Hanssen. Bok vil blant annet inneholde en samtale mellom Per Barclay og sexolog Haakon Aars, som er barnebarnet til Kjærlighetskarusellens arkitekt, Harald Aars.

Lengsel og kjærlighet

Byråd for kultur, idrett og frivillighet, Omar Samy Gamal, åpnet det restaurerte pissoaret tirsdag ettermiddag.

«Kunst gir oss meningsfulle opplevelser. Kunst gjør livet morsommere, skaper entusiasme og engasjement. Kunst kan gjøre oss sint, og provosert. Men kunst får oss til å tenke og får oss til å føle», sa Omar Samy Gamal under åpningen.

Nils Bech var invitert til å synge under åpning. Det gjorde han fra innsiden av Kjærlighetskarusellen, hvor han serverte en acapella av The Smiths-låta «There Is a Light that Never Goes Out» fra 1986.

«And if a double-decker bus/Crashes into us/To die by your side/Is such a heavenly way to die/And if a ten ton truck/Kills the both of us/To die by your side/Well, the pleasure, the privilege is mine», sang Bech bak murene rundt pissoaret, og gjorde den lengsel, kjærlighet og desperasjon mange må ha kjent på i jakten i og rundt Kjærlighetskarusellen levende.

– Det er en låt som sier noe om seksualitet, og om kjærlighet. Om en lengsel som er så stor at man er villig til å gå langt for å finne noen. Det sier noe om tiden da Kjærlighetskarusellen var i aktivitet. Det var jo også forbundet med mye risiko å jakte på kjærlighet og nærhet på den måten, sier Nils Bech til Blikk.

– Men det er verdt risikoen! Det at pissoaret på folkemunne ble kalt Kjærlighetskarusellen og Lykkehjulet synes jeg er så utrolig fint. Det sier alt. Det oppsummerer på en måte alt hva skeiv kultur er og handler om, sier Nils Bech.