«Årsaken er demokratur, ikke mistillit»

Dette er en kronikk. Teksten står for skribentens regning.

I en epost til medlemmene, opplyses det at fem styremedlemmer har trukket seg grunnet «mistillit til ledelsen i FRI». Selv om det neppe er tilsiktet, bekrefter dette det jeg mener er kjernen i konflikten: Styrets flertall er ikke «ledelsen i FRI». Hvem denne ledelsen er, om det er leder Gjestvang alene, eller om det er Landsstyret, er ikke klart. Men det er klart at Sentralstyret ikke er «ledelsen i FRI». Jeg trakk meg ikke på grunn av «mistillit til ledelsen i FRI», slik Gjestvang skriver, men fordi Sentralstyret ble hindret i å fatte vedtak i saker hvor vi som styremedlemmer står personlig ansvarlige.

Tilsvar fra landsstyret i FRI

Det er et lovkrav at en forening har en ledelse – et styre – men det er ikke noe krav om et representantskap. Dagens situasjon, hvor Landsstyret overtar Sentralstyrets oppgaver og bedriver saksbehandling uten at Sentralstyret verken forbereder sakene eller får være til stede i møtene, innebærer at det i realiteten er Landsstyret, ikke Sentralstyret, som er styre for Foreningen FRI.

Denne praksisen er i strid med både vedtektene og den forretningsorden som har vært praksis i FRI fram til nå. I denne situasjonen mener jeg at det ryddigste er at Landsstyret legger fram et forslag til endring av vedtektene, hvor styreansvaret overføres til Landsstyret, og Sentralstyret legges ned. Dette er en mulig løsning, både juridisk og organisatorisk. Å la Landsmøtet velge et styre som ikke er et styre, er å holde Landsmøtet for narr, også kalt demokratur.

For min egen del, mener jeg at en fjerning av Sentralstyret ikke er hensiktsmessig. Jeg tror at FRI trenger både et styre og et representantskap bestående av representanter for alle fylkeslagene. Det er arbeidsoppgaver nok for begge organene. Dette er et spørsmål som Landsmøtet, gjennom vedtektsendringer, kan avgjøre, og jeg har ingen problemer med å akseptere et landsmøtevedtak. Som tillitsvalgt, valgt av Landsmøtet, kan jeg imidlertid ikke sitte og se på at Landsmøtets vedtak – vedtektene – her settes til side. Dette er den formelle grunnen til at jeg ikke kan møte på Landsmøtet i november 2024 som organisatorisk nestleder for å skulle avgi rapport om hvordan jeg har skjøttet den tilliten Landsmøtet har gitt meg.

Konflikten handler imidlertid ikke bare om formelle spørsmål rundt vedtekter og forretningsorden. Leder Gjestvang og jeg er også uenige i noen konkrete saker. To av disse sakene handler om mitt særlige ansvar som organisatorisk nestleder.

Den ene handler om hva begrepet demokrati betyr i vår forening. Her mener jeg – i tråd med de juridiske forutsetningene – at beslutninger skal tas i et formelt fellesskap, altså et styre, subsidiært et arbeidsutvalg under et styre. Jeg mener at en leder ikke kan peke på styremedlemmer og si at de må trekke seg. Jeg mener også at det å være inhabil betyr at en aksepterer at en ikke kan være med og beslutte i en sak. 

Når Gjestvang gjentatte ganger handler i strid med disse organenes beslutninger, krever en nestleders avgang og han i en sak først melder seg inhabil, for så å bli habil når Sentralstyret fatter et vedtak han er uenig i, ender vi opp med en situasjon hvor det er lederen selv som undergraver foreningens demokrati – slik jeg forstår demokratibegrepet. Dersom demokrati er at lederen eneveldig styrer organisasjonen mellom landsstyremøtene, at lederen selv kan bestemme hvem som skal få lov til å sitte i styret, dersom demokrati er at lederen hopper inn og ut av inhabilitet ettersom det passer ham, er det etter mitt syn et demokratur.

Et annet saksområde hvor vi er uenige, er spørsmålet om ansvar og kontroll med ressursbruken i foreningen. Etter mitt syn er ansvaret klart plassert – det er styret som har ansvaret for foreningens drift. Med den forutsetning at det er Sentralstyret som er FRIs styre i juridisk forstand, har jeg ment at det med ansvaret følger en kontrollplikt. Dette innebærer at Sentralstyret må ha tilstrekkelig oversikt over pengebruken i organisasjonen, slik at vi kan forvalte det ansvaret vi har. Også her har Gjestvang trenert samarbeidet.

Min konklusjon er at det ikke er grunnlag for videre arbeid i Sentralstyret. Derfor trakk jeg meg.