– Kirkedøra må være vidåpen

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Kjære alle sammen.

I Romerbrevet stiller Paulus spørsmålet: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

Han svarer selv slik i kapittel 8, vers 38 og 39:

«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Teksten konkluderer med at INTET kan skille oss fra Guds kjærlighet. Tenk det.

Men likevel har mange av oss opplevd nettopp dette. Kirkens buskap har skilt oss fra Gud.

Kirken har satt opp grenser, hvor noen har blitt definert utenfor. Mennesker er blitt skjøvet ut i mørke, ensomhet, selvdestruktivitet og død. Så langt har det gått, at mange verken kunne tro på seg selv eller på Gud.

Aller minst har en våget å tro på at en selv er omfattet av Guds kjærlighet

For å tro, trenger vi signaler, eller tegn. Tegn som kan hjelpe oss til å tro.

Tegn møter vi ikke bare i Bibelen. Tegn kan også vi få og erfare. Tegn som peker framover, og gir tro og håp. Og kanskje også åpner for kjærlighet.

På tross av mange harde og destruktive ord, har skeive heldigvis også fått noen tegn, noen undere.

Den første gudstjenesten i Åpen kirkegruppe i 1976 vil jeg kalle et under.

For hva er oddsen for at noen trosser både kirken og det skeive miljøet – og nekter å ville velge mellom å tro, å være seg selv – og å elske. Det at fellesskapet ble drevet fram av denne lengselen, av dette håpet om en Gud som elsket også dem, tror jeg er et tegn til oss om hvordan Den hellig ånd virker i denne verden.

Første gang noen våger å fortelle sannheten om hvem de er, er også et under.

Som mange opplever som en frigjørende, en transformerende opplevelse. Et spaltet, delt liv – blir ett. Vi blir helere.

I 2003 og 2004 holdt jeg på med akkurat den øvelsen selv. Det var vondt og ufattelig utmattende. Men for 20 år ble jeg et helere menneske. Hode og hjerte, tanke og følelser, ble koblet sammen.

For meg er også dannelsen av Åpen folkekirke i 2014 et tegn på at Gud finnes og virker i denne verden.

Og det å kunne stemme for å åpne kirkerommet også for skeiv kjærlighet var i seg selv helbredede. Urett ble gjort rett. I alle fall litt.

Første gang vi møter regnbuen i Bibelen, er som et tegn.

Etter syndefloden, lover Gud Noah at det det aldri skal sendes en slik utslettende flom over jorden, Guds eget skaperverk, igjen. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene.

Regnbuen har fortsatt å være et tegn i moderne tid. Regnbueflagget har blitt et tegn på kamp for like rettigheter, mangfold og inkludering. Et tegn på at her er du velkommen akkurat som du er.

I en ugjestmild verden, har flagget blitt et symbol på at vi er skapt og elsket akkurat som vi er.

Derfor der det så at vi har kommet dit at regnbueflagget blir sett på som splittende. For Pride er ingen ideologi, og regnbueflagget viser til et humant samfunn. Et mer menneskelig fellesskap. 

Jeg bor på Grünerløkka i Oslo og har en løperute opp langs Akerselva, til Nydalen videregående skole.

I juni blir jeg møtt av et stort, vaiende regnbueflagg øverst på flaggstangen.

Tenk om Bamble videregående skole hadde heist regnbueflagget da jeg begynte der i 1994. Hvor mye mer hadde ikke jeg trodd på meg seg, at jeg var elsket akkurat som jeg var, at det ikke var noe feil med meg.

Tanken skaper en trist følelse, for jeg kjenner på en tunghet – på sår – som kanskje ikke hadde vært der.

Så kjenner jeg glede over hva elevene i Nydalen slipper å tenke om seg selv. At tidene heldigvis har endret seg.

Denne utviklingen må vi fortsette å kjempe for.

For to år siden tok rektor på VID, som også omfatter Misjonshøyskolen, et etterlengtet oppgjør med deres behandling av skeive og nå juni heiste MF endelig regnbueflagget og kom med en uforbeholden unnskyldning.

Det har tatt tid, men vi skal feire at regnbuen brukes av stadig flere som et tegn på Guds mangfoldige skaperverk.

Men det er fortsatt noen som forteller oss at LHBT+ er mer syndige enn andre. Bare fordi vi er som vi er – og kanskje er så heldige at vi blir forelsket i et annet menneske.

Så vi skal fortsette å være tydelige – og rope fra takene: Kristus diskriminerer ingen! Og ingen makter og myndigheter, eller andre kristne, kan skille oss fra Guds kjærlighet. For vi er alle ett i Kristus.

I en syndig verden må Gud gi oss tegn for at vi skal tro.

For at vi skal holde ut og håpe på en bedre morgendag.

Åpen kirkegruppe, Åpen folkekirke, regnbueflagget og alle dem som våger å tro på seg selv og fortelle hvem de er og har kommet ut av skapet, har gitt meg tro og håp, og gitt meg mot til å leve og til å elske. Det finnes ikke noe destruktivt i det.

Men kirkens ledelse kom lenge med ord som ødela og la menneskers liv i ruiner.

I biskopenes uttalelse i 1954 ble det sagt at homofile utgjør en trussel av verdensdimensjoner.

Snakk om å umenneskeliggjøre mennesker.

Det biskopene gjorde den gangen, er livsfarlig.

Så derfor er det så viktig at vi feiret regnbuemesse i Stavanger domkirke. For i år markerer vi at det er 1000 år siden Kristenretten ble innført på Moster.

Denne kirken – som alle andre kirker i Norge- er et tegn på at framfor Gud, er det ikke forskjell på oss. Her kan vi samles under samme tak, uansett om vi er fattig eller rik, har høy eller lav status.

Regnbuemessen sier det samme. Vi er alle skapt med samme evne til å elske – og vi er like elsket av Gud.

For å kompensere for tiår med umenneskelige behandling, må kirken overkompensere, bli overtydelig.

For hvert destruktivt ord som har falt, og dør som har blitt stengt, må det gjøres ti ganger så mye godt.

Kirkedøra må være vidåpen.

Derfor er Pride viktig for kirken – og kirken viktig for Pride.

Kirkens tilstedeværelse og åpne dører viser vei til den oppstandne Kristus. Til påskedag hvor Kjærligheten forvandler selv død til liv. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som er utgangspunktet for vår kjærlighet. Nei, det er at Gud har elsket oss først. Vi er elsket, derfor kan vi elske.

Kirkens engasjement for Pride er med det også et tegn for verden og for folk. Et synlig tegn på at Gud ikke gjør forskjell på folk, i en verden som ofte ikke gjør annet.

I kirkens rom er det ikke forskjell på oss. Vi er like perfekte og utilstrekkelige.

Vi er ikke annet enn mennesker som trenger hverandre – og trenger å tro at vi er gode nok. At vi er elsket akkurat som dem vi er.