Skeiv sommer
– Aktivisten i meg aldri har hatt ermene lengre bretta opp enn de er nå
Blikk tar tempen på det skeive miljøet i sommerferien. I dag står journalist og programleder Gisle A. Gjevestad Agledahl for tur.
– Hei, Gisle! Tradisjonen tro har Blikk sommerspalte i år igjen. Som regel er den lettbeint, men i år er det vanskelig å ikke adressere skyteepisoden i Oslo 25. juni. Pride ble ikke som vi hadde trodd i år. Hvordan går det med deg?
– Jeg har ikke noe enkelt svar til deg på det. Jeg er fortsatt sint og trist, noe jeg jobber i kulissene med å få brukt til noe konstruktivt. Samtidig har jeg aldri vært så stolt av å være skeiv. Alt vi skal måtte tåle bare for å få være oss, alt vi klarer å være på tross av alt vi blir utsatt for. Jeg er også så full av kjærlighet og beundring for hvem vi er og for den skeive bevegelsen, for minoritetene i minoriteten som nok en gang leder an, for hvordan vi tar vare på hverandre, for hvordan vi skinner så sterkt når det er mørkt som aldri før. Jeg elsker oss, jeg.
– I år er det jo Skeivt kulturår. Så, hva har vært din beste skeive kulturopplevelse til nå?
– Det er faktisk en ballroomkveld i Brooklyn, altså et ball som i «Pose» på HBO. Det var som å tråkke inn i et annet univers. En helt vill kultur med eget språk og med klær vi sikkert går med om ti år, med voguing og med death drops (eller dips, som det egentlig heter!). Jeg følte jeg besøkte kjernen av cirka all popkultur og hadde kjeven på gulvet hele kvelden. Kanskje beste kulturopplevelse noen gang?
1. oktober kommer flere av utøverne jeg så der til et ball i Oslo, som arrangeres i samarbeid med Nasjonalmuseet og Skeivt kulturår. Det vil man ikke gå glipp av!
– Hvilken låt går på repeat hos deg i sommer?
– «Le Louvre» av Myra på vors, «Harley» av B-Boy Myhre på vei til stranda, «Matilda» av Harry Styles om jeg vil stirre trist ut av et flyvindu og Lil Nas X cirka når som helst.
– Hva leser du/ser du på i sommer?
– Nå leser jeg «Something new under the sun» av Alexandra Kleeman, en underholdende klimadystopisk roman fra et Los Angeles som står i brann, og «Noone is talking about this» av Patricia Lockwood, en weird og mørk lek av en bok om å scrolle på internett. Liker begge to skikkelig godt. Og så har jeg nettopp kjøpt «Just by looking at him» av Ryan O’Connell. Han skrev og spilte i «Special» på Netflix, en selvbiografisk sitcom om en skeiv tekstforfatter med celebral parese. Den serien er også et godt tips i sommervarmen.
På tv er «Hacks» på HBO noe av det morsomste jeg har sett på lenge, «Severance» på Apple TV+ en seig, men fantastisk serie, og «Nine Perfect Strangers» med Nicole Kidman som driver et psykedelika-retreat verdt et Amazon Prime-abonnement alene.
– Kampen fortsetter! Hva er din skeive hjertesak?
– Den gjør det! Skyteepisoden og påfølgende kommentarfelt gjør at aktivisten i meg aldri har hatt ermene lengre bretta opp enn de er nå. Jeg tenker at interseksjonalitet er nøkkelen til ekte forandring, så jeg holder øyne og ører åpne for å lære av de som har andre utfordringer og erfaringer enn jeg selv har. Og så må vi et steg videre fra at det bare handler om kjærlighet-narrativet, for dette er mer sammensatt enn som så. Jeg kunne ønske folk fikk øynene opp for hvor rik verden blir av mangfold på alle måter, ikke bare den varianten som er minst normbrytende. Dit skal vi!
