– Helt siden skytingen i Oslo har jeg vært redd for å fortelle at jeg er skeiv

Jeg pleide å være selvsikker i skeivheten min. Men helt siden skytingen i Oslo i juni har jeg vært redd for å være meg selv, og å fortelle folk at jeg er skeiv.

Redselen skyldes ikke bare skytingen i Oslo, men også skytingene i Slovakia og USA. Disse episodene har alle foregått ved utesteder for skeive. Jeg er fortsatt mindreårig, så jeg kan ikke gå på bar ennå. Men jeg kjenner på en stor usikkerhet knyttet til om jeg vil tørre å gå på skeive barer når jeg blir gammel nok.

I fjor gledet jeg meg til å delta i pride. Det skulle være første gang jeg feiret i Oslo. Jeg var kjempespent, og jeg skulle møte andre fra Grønn Ungdom i Oslo før paraden.

Da jeg sto opp på morgenen dagen pride-paraden skulle være, møtte jeg pappa på kjøkkenet. Han så ikke ut som den vanlige tullete pappaen jeg kjenner. Han så heller trist ut, og han fortalte meg hva som hadde skjedd i løpet av natten.

Tok første tog hjem

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, så jeg lagde meg frokost. Etter å ha tenkt litt kom jeg frem til at jeg fortsatt ville dra til Oslo så lenge arrangementet ikke var avlyst. Jeg forsikret pappa om at jeg visste hvordan jeg skulle komme meg til stedet hvor jeg skulle møte de andre. Jeg byttet også klær til noe som gjorde at folk ikke ville skjønne hva jeg skulle, siden jeg kom til å måtte gå litt alene før jeg skulle møte de andre.

På toget kom meldingene fra venner og familie. De spurte om det gikk fint med meg, og de ville at jeg skulle vite at jeg kunne snakke med dem hvis jeg trengte det. Etter 20 minutter på toget kom nyhetsvarslingen om at paraden var avlyst. Jeg så for meg at mange kom til å gå i tog allikevel, men jeg turte ikke. Jeg gikk av på neste stasjon og tok første tog hjem.

Er det rart at jeg er redd?

Etter at paraden i juni ble avlyst, ble det arrangert en pridemarkering i august. Jeg var nervøs for å dra dit, men gjorde det likevel. Jeg hadde en utrolig bra dag med andre fra Grønn Ungdom og Miljøpartiet De Grønne.

Men som mange andre følte jeg også på både tristhet og redsel. Jeg var redd for at noe lignende det som skjedde i juni, skulle skje igjen. Og jeg var trist for at vi ikke fikk en ordentlig feiring i juni.

En gang jeg fortalte noen om frykten jeg bærer på, ble jeg møtt med et forvirret blikk og svaret: «Men du ser jo ikke gay ut.» Men hvordan er det rart at jeg er redd? Det er jo ikke bare skytingene som gjør det. Det er også vonde følelser knyttet til personlige opplevelser rundt skeivheten min. Disse vonde følelsene har vært ekstra store etter juni.

Etter skytingen i juni ble det snakket mye om de vonde og vanskelige følelsene knyttet til det å være skeiv. Men det er viktig at vi fortsetter å snakke om dem. Det er ikke sånn at disse følelsene bare går vekk over tid.