«Pappas lille gutt» blir teater

Mandag 5. august har «Pappas lille gutt» urpremiere på Hamsundagene i Hamarøy.

Skuespiller og forfatter Sven Henriksen har dramatisert sin egen historie. Boken med samme tittel fikk nasjonal oppmerksomhet og lovord da den kom ut tidligere i år.

I boka tas vi med tilbake til tidlig 1960-tall og følger den lille gutten som voldsoffer. Han blir døpt som disippel i sekten familien tilhører og blir utstøtt fordi han kommer ut som homofil. Han faller og reiser seg gang på gang, til han står rak og stolt, fri og frisk som aldrende skuespiller på scenen under kultur- og litteraturfestivalen Hamsundagene i Hamarøy. 

– Dette er en bok jeg har skrevet på i de siste 30 årene, uten å få det til. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg forsto at jeg måtte være ærlig. Jeg har ikke vært voksen nok til å tørre det tidligere. Det var for smertefullt, sa Sven Henriksen (68) til Blikk i april i år.

– Nå er jeg såpass voksen og har fått en så stor avstand til oppveksten min at jeg kan analysere det intellektuelt og gjøre livshistorien min om til litteratur. Hadde jeg skrevet den for 30 år siden, er jeg redd det ville blitt en lidelseshistorie, og det er ikke derfor jeg ville skrive boka.

Utstøtt disippel

Selv om romanens hovedperson heter Johannes, så er historien bygget på Henriksen eget liv. Det er en fortelling om hvordan sosial kontroll i religiøse sekter kan knekke et menneske og skade det for livet, men også om lys, håp og et modig menneske som maktet å reise seg om og om igjen, og ikke minst om en kjærlig og klok mormor som reddet et skamslått lite menneske ut av fundamentalismens klør.

– Boka er skrevet for å hjelpe andre som lever i, eller har levd i fundamentalistiske sekter. De som tror at det ikke finnes en vei ut. For det gjør det. Det er jeg et bevis på. Jeg ble jo døpt inn i Jehovas Vitner, og trodde selv at verden skulle gå under. Jeg var en disippel fram til jeg var 17 år. Da ble jeg utstøtt fordi jeg er homofil.

Henriksen forteller om en far som hadde flere sider, både som predikant og som karismatisk skikkelse.

– Samtidig var han en ganske gal voldsutøver hjemme, noe jeg måtte leve med til jeg var 17 år. Men far angret alltid etter å ha slått, og trøstet meg og prøvde å gjøre det godt igjen. Det var veldig forvirrende. Da faren min døde, hadde jeg sett han to ganger på 40 år. Bruddet var en dyd av nødvendighet.

Seks søsken

Unge Henriksen kunne ikke gå med på den dealen de foreslo om at han ikke skulle være homo.

– Det går jo ikke, det er en dårlig løsning.

– Det må jo ha vært vondt å snu ryggen til familien?

– Ikke den gangen. Den vonde følelsen kom 20 år senere, og da kom den som en brottsjø mot meg. Da gikk jeg i kjelleren, sier Henriksen som forteller at han har utelatt sine seks søsken fra romanen.

– Vi er en ødelagt familie, rett og slett. En av brødrene mine, som er yngre enn meg, har ikke samme historien om pappaen vår. Han opplevde ikke den volden som jeg opplevde. Når det er sagt, så var det mye lys også. Han kunne være en fantastisk pappa. Det er rart. I løpet av de tre årene jeg skrev boka, fikk jeg en slags ømhet for foreldrene mine som var fin å oppleve. Det har ikke vært en renselse, men snarere en prosess hvor jeg lærte å forstå foreldrene mine på en annen måte. Når jeg har konstruert boka, har jeg tenkt mye på familien, og har måttet spørre meg selv mange ganger om «det var slik det var?». Og ja, det var slik jeg opplevde det. Men jeg vil ikke blande søsknene mine inn i historien. Hvis de har en historie å fortelle, så får de fortelle den selv.

– Jeg vil ikke sutre

Sven Henriksen skildrer et liv preget av vold og kristenfundamentalisme i «Pappas lille gutt», en roman det har tatt over 30 år å bli ferdig med. Selv har han omsider landet lykkelig i eget liv som dramatiker, forfatter, artist og med en mann han elsker.