Mathilde Decaen.
Mathilde Decaen.

– Vi tar personer med kjønnsinkongruens på alvor

– Vi er enige med HBRS i at debattklimaet er tøft. Dette er noe vi kjenner på kroppen hver dag, skriver Mathilde Decaen, leder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, og Aleksander Sørlie, nestleder og fagansvarlig.

Publisert Sist oppdatert

I kronikken «- Angrere må tas på alvor» skriver Tone Maria Hansen, Benjamin Solvang, og Sonja Nilsen i Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) at vi må ta de som angrer på kjønnsbekreftende behandling (“angrere”) på alvor.

Vi i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) har siden oppstarten hatt forskning på angrere som en del av vår politiske plattform, vi har dedikert plass på våre nettsider til å spre informasjon om personer som går tilbake til sitt tildelte kjønn og vi har alltid vært tydelig på at vi mener at også angrere sine stemmer skal lyttes til. Vi tar angrere på alvor. Å ta noen på alvor er imidlertid ikke det samme som å prioritere dem på bekostning av egen pasientgruppe, ei heller er det synonymt med å la deres behov, tanker og følelser være styrende for vår politikk og arbeid.

I Hansen, Solvang og Nilsens kronikk baserer de seg nok en gang på den fullstendig ubegrunnede påstanden om at det er en stor økning i antall angrere. De tallene vil vi gjerne se, da forskning, den kliniske erfaringen til NBTS og PKIs egen erfaringer med personer med kjønnsinkongruens ikke støtter den påstanden.

Intensjon om å ydmyke
Vi er enige med HBRS i at debattklimaet er tøft. Dette er noe vi kjenner på kroppen hver dag. Vi, medlemmene våre og samarbeidspartnerne våre blir referert til med dehumaniserende språk, blir kalt skjellsord, får grove kommentarer om kropp og utseende slengt etter oss og blir utsatt for bevisst feilkjønning med intensjon om å ydmyke. Anklagene mot oss som organisasjon er også ofte grove, og vi opplever å bli anklaget for alt fra barnemishandling, pedogrooming, kjønnslemlesting av barn og rekruttering av unge til transmiljøet for egen økonomiske vinning. I 2019 ble styremedlemmer i PKI hetset, kalt freaks, oppsøkt og filmet uten samtykke og hengt ut på transfobiske sider.

I PKI ønsker vi å gjøre det vi kan for å hindre hets. Derfor tok vi kontakt med HBRS allerede etter artikkelen i NRK om “Tomine” med spørsmål om hvordan hetsen mot dem og de som angrer utarter seg, hvem som står for den og hva vi som organisasjon kan gjøre for å forhindre dette. Det tilbudet står der fremdeles. Vi lytter og vil bidra. Derfor håper vi at også HBRS vil gjøre sitt, og vil bidra til et bedre debattklima ved å ta tydelig og offentlig avstand fra personer som aktivt bruker deres navn i en villet strategi for å unngå kritikk. Når flere av nettverk og samfunnsdebattanter som utøver virkelig grov hets regelmessig kobler seg til HBRS gjennom nettsider og kommentarer, er det avgjørende at HBRS gir tydelig beskjed om at dette er en retorikk de ikke støtter.

HBRS må være tydelige
Hansen, Solvang og Nilsen skriver at vi sprer en myte om HBRS når vi skriver at HBRS er en forening spesifikt for dem som får behandling for transseksualisme på den nasjonale behandlingstjenesten ved Oslo Universitetssykehus. De skriver. “Det er feil. Vi favner alle; fra dem som har fått behandling for årevis siden, til dem som sliter med å finne ut hvor de hører hjemme.”

Hvis man leser på nettsiden til HBRS, kan man lese følgende:“HBRS [...] har som mål å arbeide politisk og sosialt for at kvinner og menn som går igjennom en kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet skal kunne leve åpent, uten frykt for å bli sosialt utstøtt eller diskriminert.” Dersom HBRS i realiteten jobber for personer som verken er menn eller kvinner, og for dem som aldri tar kontakt med Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), må de tydeliggjøre dette umiddelbart.

HBRS fremstiller det som om vi mener at alle som ber om behandling skal få det på første time og at alle som vil kan behandle. Det vi imidlertid mener er at det må være bedre kompetanse over hele landet slik at det er nærmere der folk bor. Barn og unge skal selvsagt få tverrfaglig og god utredning, men vi mener at NBTS er ikke de eneste som kan utføre denne, og at et samarbeid mellom instansene er å foretrekke fremfor et monopol. Tall fra en undersøkelse utført av forskere ved Universitet i Agder viser at mange i vår pasientgruppe er det mange flere som opplever bedre behandling og oppfølging av behandlere utenfor NBTS.I Norge finnes dyktige sexologer, leger og psykologer som har både erfaring og ønske om å yte behandling til transfolk. Det burde de få lov til.

Overdramatisering
Vi skrev at 359 personer ble henvist til NBTS i 2019. Vi anerkjenner at vi burde ha presisert at dette gjaldt voksne, at det var snakk om antallet eksterne henvisninger til voksenavdelingen og ikke antall nye pasienter. I 2019 var det alt i alt 440 henvisninger, internt og eksternt, som ble sendt til NBTS voksen. Av disse var 57 re-henvisninger og 81 var overføringer fra barneavdelingen. Det betyr at det kun var 302 nye personer som ble henvist i 2019. I tillegg var det 226 nye henvisninger til KID-temaet. Det vil si totalt var 528 nye henvisninger til NBTS barn og voksen i 2019. Det er betydelig mindre enn 700, som HBRS hevder.

HBRS hevder at vi ikke tar ikke “eksplosjonen” i henvisninger på alvor, men det er mer presist å si at vi opplever bekymringen fra HBRS og andre som overdramatisk. Vi har helt fra begynnelsen forespeilet at økt synlighet i media og andre kanaler ville føre til en stor prosentvis økning som deretter ville flate seg ut og normalisere seg. Det har også vist seg å bli tilfelle.

Det er uklart om det kan sies å ha vært en eksplosjon. Ifølge NBTS var det 614 nyhenviste pasienter til NBTS i 2018, ikke inkludert de rundt 70 overføringene fra barne- til voksenavdelingen. Vi kunne dessverre ikke finne andelen av re-henvisning i 2018, men alt tyder på at veksten ikke bare har stanset, men muligens også er fallende. Det passer dårlig med et narrativ om en eksplosiv økning. Samtidig passer den godt med det som helt fra begynnelsen har vært vårt syn, nemlig at økt synlighet i media og andre kanaler gir økt aksept som i noen år vil føre til en økt prosentvis vekst som deretter vil flate ut.

Unødig bekymring
Vi opplever også mye unødig bekymring knyttet til kjønnsforskjellen blant pasientene. Ifølge NBTS voksen var det en liten overvekt av personer med tildelt mannlig kjønn ved fødselen ved deres avdeling: 55 prosent av de nyhenviste var blitt tildelt kjønnet mann ved fødselen. På KID-teamet sier de selv at de ikke har tall på dette, men at deres kliniske inntrykk er at 2 av 3 ble tildelt et kvinnelig kjønn. Kjønnsforskjellen er der, men er ikke noe mer dramatisk enn at den forklares med økt grad av transfobi mot transkvinner.

Trass i at også transmenn rapporterer å bli utsatt for betydelige mengder transfobi, er transkvinner gjennomgående mer sårbare for diskriminering, vold og trakassering. I den største undersøkelsen utført på transpersoner, med over 27 000 respondenter (“The Report of the 2015 U.S. Transgender Survey”), svarte 38% av transkvinner som hadde vært åpne om å være trans på barne- eller ungdomsskolen at de hadde blitt utsatt for fysisk vold spesifikt fordi de var trans, sammenlignet med 20% av transmenn og 16% av ikke-binære. Hele 22% av transkvinner hadde droppet ut av grunnskolen fordi den transfobiske trakasseringen ble for mye å håndtere.

I lys av dette burde det ikke overraske noen at unge transkvinner i større grad vegrer seg for å komme ut. I stedet for å bruke den skeive kjønnsfordelingen til å mistenkeliggjøre og stigmatisere transgutter, burde vi spørre oss hva vi kan gjøre for å bidra til at også transjenter føler at det er trygt å be om hjelp.

Hvis HBRS vil fokusere sin tid og energi på “angrere”, står de selvsagt fritt til det. Vi i PKI vil imidlertid fortsette vårt arbeid for et mer tilgjengelig, rettferdig, kunnskapsbasert og forsvarlig helsetilbud til folk med kjønnsinkongruens.

Mathilde Decaen, leder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, og Aleksander Sørlie, nestleder og fagansvarlig