Meninger
Hatytringer: Det er sjeldent enkeltmeldinger som er problemet
– Etter snart to år med anmeldelser, henleggelser og noen rettssaker er det helt komplett umulig å vite hva som faktisk ansees som forbudte ytringer, skriver Isak Bradley, leder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI).
Å inkludere transpersoner i straffelovens forbud mot hatytringer (§185) skulle være nådestøtet mot ytringsfriheten. Det var ikke måte på hvor mange kristne som kom til å sitte fengslet landet over for å bare ha forkynne guds ord.
Og feilkjønning skulle gi tre års fengsel ifølge enkelte skremselsprofeter. Drøyt halvannet år senere har Norge fått sin første rettskraftige dom.
Haterne finnes fortsatt
Det er vel ikke veldig kontroversielt å mene at verden gikk videre. Haterne finnes fortsatt. Hetsen flommer som tidevannsbølger i kommentarfeltet hver eneste gang en transperson dukker opp i en avis eller annet. Og det er fortsatt like jævlig å måtte forklare politimannen i skranken på publikumsmottaket hvorfor du faktisk mener det er ugreit å kalle transkvinner for «Pedofile monstre».
Verden er som den var, dog med noen lyspunkter. Etter snart to år med anmeldelser, henleggelser og noen rettssaker er det helt komplett umulig å vite hva som faktisk ansees som forbudte ytringer. Det som henlegges i et politidistrikt har ført til dom i tingretten i et annet. Og det virker å være opp til den enkelte politijurist hvor vidt det faktisk tas tak i, i det hele tatt. Vi har inntrykk av at transpersoners møte med politiet varierer fra distrikt til distrikt.
Skremmes fra det offentlige ordskiftet
Vi hører også historier om transpersoner som har forsøkt å anmelde, men som har blitt veiledet fra å gjøre det. Gjerne med beskjed om at man må tåle at folk kan være litt kjipe. Som er klart ganske enkelt for en politibetjent å si, uten kompetanse om hva mange transpersoner faktisk står i dag til dag.
Det er verdt å glede seg over at i alle fall deler av politiet begynner å ta hat mot transpersoner alvorlig. For apropos ytringsfriheten burde flere vært bekymret for transpersoners manglende deltakelse i det offentlige ordskiftet. Det er så mange som gjerne deltar en gang og skremmes fra å gjøre det igjen. Men det er også behov for kompetanseheving.
Vi kan ikke lene oss på en ny lov og late som at hele politiet plutselig sitter på kunnskapen som trengs for å vurdere trusler og hatytringer. Transpersoner landet over fortjener å møte et politi som ser og forstår hvilke liv vi tross alt lever.
