«Jeg lover å se over skulderen din mens du trekker pusten»

Det er snart et år siden kulene traff hodene, kroppene og vinduene våre. Siden vi i den skeive familien vasket vekk glitter, kastet regnbueflagget i søppelet og løp. Vi hadde vært ute i sommernatten, etter flere år i pandemisk dvale.

Vi var samlet for kjærlighet, for flørt, for dans og trøst. Vi skulle samle krefter til nye runder i kommentarfelt som stadig blir mørkere og til fortsatt kamp i et Europa der rettigheter blir plukket vekk, land for land.

Mens noen modig tok til gatene likevel, satt mange av oss i stillhet og så regnbueflagget vaie på halv stang. Og vi spurte oss selv: Kommer vi noen gang til å føle oss trygge igjen?

Vi ble traumatisert av et angrep vi nå har skjønt kunne vært forhindret. Et år senere har jeg så mye jeg vil si, men jeg vet ikke helt hvem jeg skal si det til.

Jeg kan skrive til sikkerhetstjenesten som var kjent med gjerningspersonene på forhånd, som kunne ha avverget hele angrepet. Jeg kan skrive om hvorfor vi er sinte, men ikke overrasket over at hatet ble så stort at det tok livet av folk.

Vi hadde prøvd å si det hele våren: Det vokser nå, vi kjenner det på kroppen. For angrep på skeive utesteder har skjedd både før og etter terroren i Oslo. Det burde ikke komme som et sjokk på myndigheter og politi.

Jeg kan skrive til politiet som ikke lot oss samle oss da vi trengte det som mest, uten å fortelle oss hvorfor. Jeg kan skrive om den enorme ensomheten som plantet seg i oss da vi skjønte at myndighetene våre ikke ville sørge for tryggheten og ytringsfriheten vår etter angrepet.

Jeg kan skrive om hvordan det føles at verden rakner for folk som oss. Hvor vondt det er at de som skal stå for sikkerheten vår bare trodde noen få hundre mennesker ville komme for å sørge med oss. Da er det kanskje ikke så rart at de ikke evner å sette inn de ressursene som trengs for å beskytte livene våre.

Jeg kan skrive til lederen av Ytringsfrihetskommisjonen, som var sjokkert av at så mange av oss trossa politiets anmodning om å møtes, fordi folk i Norge stoler jo på politiet. Jeg kunne skrevet at vi ikke var sjokkert.

Pride startet i USA som et opprør mot politiets trakassering, velsignet av myndighetene. Tilliten vår til politiet er ikke like høy som i majoritetsbefolkningen, rett og slett fordi vi gang på gang opplever at vi ikke er like godt beskyttet som dem.

Hadde politiet lyttet til oss, istedenfor å instruere oss, hvis de visste at 30 prosent av oss skeive ikke har tillit til dem?

Hadde de forhindret angrepet hvis de satte seg inn i kunnskapen som allerede er i politiets hatkrimgruppe om hatkriminaliteten mot oss?

Jeg kan skrive til en justisminister som har sett alt og likevel ikke har tatt seg tid til å møte den skeive bevegelsen. Det kunne være fristende å spørre hvorfor vennene våre er fornærmet i en sak om antatt terror, mens justisministeren, som har det øverste ansvaret for å beskytte oss, er mest opptatt av å flikke på ordbruken.

Jeg kan skrive til de i media som lager underholdende avstemninger om motstanden vi opplever. De som kaller terrorangrepet «barskyting». De som publiserer og tjener penger på annonser som advarer om oss. De som valgte å legge ned pennen rett etter angrepet og ventet et år før de skrev noe mer.

Kunne de ha hjulpet oss til å få makten til å sette inn tiltak?

Jeg kan skrive til de politikerne som snakker høyt om mangfold, som deltok i regnbuemarsj mot terror, men som ellers ikke vil la seg avbilde i parade eller med regnbueflagg. De som ikke hever stemmen for de av oss som møter stengte dører både i klasserom og hos helsevesenet.

Jeg kan skrive til alle de aktørene som kun henger opp regnbueflagget når vinden blåser i riktig retning og gir penger i kassa.

Jeg kan fortelle dem at mange av oss har brukt det siste året i terapi og noen av oss i rehabilitering. Laget opptrappingsplaner for å tørre heise flagget igjen, holde kjæresten i hånden, gå alene inn på trikken, besøke utesteder og ikke krype inn igjen i skapet.

Om hvordan vi har prøvd å finne balansen mellom å puste helt ned i magen og likevel ikke slappe så mye av at vi glemmer å se oss over skuldra. Jeg kan skrive om hvordan vi vurderer å sette opp en ekstra brannvarsler på balkongen der regnbueflagget henger fordi vi vet at det er risiko for at de blir satt fyr på.

Kanskje jeg kan skrive om hvordan vi lurer på om det er tilstrekkelig sikkerhet på en barnefestival, eller om det å få barn i det hele tatt er trygt.

Men sannheten er at jeg ikke lenger tror det nytter å skrive til alle de som kan velge.

De som kan ta ned flagget når vinden uler, som kan balansere meningene fordi de tross alt kan leve videre.

De som ønsker å beskytte seg selv fra ting de ikke liker, heller enn å beskytte barna våre og oss fra hat og kuler.

De som kan bruke tiden på semantikk fordi det tross alt er flere sider av en sak, som kan trekke seg fra et arrangement fordi det ble for skummelt.

Så jeg skriver til dere som er der uansett. Til skeive som ikke kan vaske vekk regnbuefargene eller vente på bedre tider. Som ikke har noe valg om å lage trygge arenaer for barn, fordi vi har vært sånne barn selv. Som vet at det ikke finnes en nøytral posisjon når vi snakker om livene, ytringsfriheten, menneskerettighetene og fremtiden til folk.

Jeg skriver til dere som har ridd en storm før og som får oss til å huske at vi kan klare det sammen. Takk for at dere minner oss på hvor vi kommer fra og hvor vi skal.

Jeg skriver til venner, kolleger og allierte som ikke viker. Takk for at dere deltar i kommentarfeltet, henger opp flagget, tar diskusjonen rundt middagsbordet, holder oss i hånden og knytter neven. Takk for at dere hver eneste gang sier ifra når mistenkeliggjøring og hat sniker seg over lunsjbordet i form av «har det ikke blitt litt mye nå?»

Vi kan ikke sitte å vente på justisministeren, på PST, på store pengesekker og på tryggheten om at angrep mot oss blir avverget.

Jeg skriver til alle dere som er dekorert i regnbuefarger fra innerst i sjelen: Jeg lover å se over skulderen din mens du trekker pusten.

Jeg vet du gjør det samme for meg.

(Innlegget har vært publisert på vg.no)