Europeisk rapport avslører utilstrekkelig behandlingstilbud for norske transpersoner

– Jeg opplever at det Nasjonale senteret for Kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet og regionale helseforetak er bremseklossene her, sier leder i Åpne Høyre, Helge Ytterøy L'orange.

Publisert

Åpne Høyres europeiske nettverk, European Center-Right LGBT+ Alliance, har gått igjennom helsetilbudet til transpersoner i Belgia, Finland, Irland, Nederland, Norge, Sverige og Tyskland, de syv landene alliansen dekker.

Resultatet er nedslående, og pandemien ser ut til å ha forverret situasjonen for transpersoner. Også Norge kommer dårlig ut. Åpne Høyre og deres søsterpartier stiller nå krav til landenes sittene regjeringer.

– Helsedepartementet har besluttet en desentralisering, så intensjonen fra politisk hold er veldig tydelig. Jeg opplever at det Nasjonale senteret for Kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet og regionale helseforetak er bremseklossene her, sier Helge Ytterøy L'orange, leder i Åpne Høyre og visepresident i European Center-Right LHBT+ Alliance.

Norge følger gammel diagnosemanual

I både Norge og Sverige følger vi i praksis den gamle diagnosemanualen ICD-10-normen som WHO har skrotet. Norge vedtok i 2019 den nye diagnosemanualen ICD-11, hvor kjønnsdysfori ble flyttet fra «Transseksualisme» til kategorien om seksuell helse. Likevel følger Rikshospitalet, det eneste sykehuset i Norge som tilbyr behandling, å følge IDC-10.

Helge Ytterøy L'orange, leder i Åpne Høyre og visepresident i European Center-Right LGBT+ Alliance.
Helge Ytterøy L'orange, leder i Åpne Høyre og visepresident i European Center-Right LGBT+ Alliance.

Behandlingstilbudet for transpersoner i Norge er fortsatt sentralisert, og derfor ikke tilgjengelig for en stor del av de berørte. Helse- og omsorgsdepartementet har nå besluttet en desentraliserisering og de regionale helseforetakene har fått i oppgave å bygge opp tilbudet.

L'orange sier til Blikk at et reelt regionalt behandlingstilbud bremses av Rikshospitalets bruk av den gamle diagnosemanualen og de regionale helseforetakenes frykt for kostnader.

– Jeg hadde ikke vært like bekymret om jeg hadde sett at samtaleterapi var første steg i prosessen, med en intensjon om å ta behandlingen videre, enten med kirurgi eller hormonbehandling. Men i dag ser jeg ikke at de regionale helseforetakene oppfyller intensjonen om et godt regionalt behandlingstilbud.

Manglende anerkjennelse og manglende behandling

To vesentlige endringer i den oppdaterte ICD-11-manualen er at kjønnsdysfori ikke nødvendigvis innebærer «et ønske om mest mulig samsvar» med kjønnet pasienten identifiserer seg med, og at pasienten ikke nødvendigvis føler «avsky for kroppens kjønn». Kjønnsinkongruens er i den oppdaterte manualen heller ikke definert som en psykisk lidelse eller «forstyrret kjønnsidentitet».

Likevel er det ikke mange som slipper gjennom nåløyet.

I Norge får opp mot 80 prosent av de som søker hjelp avslag om dette. De rundt 30 prosentene av søkerne som definerer seg som ikke-binære, anerkjennes ikke i det hele tatt.

– Den manglende anerkjennelsen og påfølgende manglende behandling har skapt stor usikkerhet og dyp fortvilelse hos berørte. I tillegg kan det skyve fortvilte over til tilbud som ikke er godkjent og helt utenfor ordinære kontrollrutiner med de følger det får for pasientene, sier Ytterøy L’orange.

Belgia kommer best ut

– Kartlegging av situasjonen viser at bare Belgia har et transparent behandlingsløp for transpersoner, eller noe som ligner pakkeforløpene vi er kjent med fra andreområder i Norge, sier Ytterøy L’orange.

I rapporten fra European Center Right LHBT+ Alliance fremgår det at Finland krever fremdeles at pasienter med kjønnsinkongruens må sterilisere seg. Irland har som praksis å sende pasienter til England for kirurgi, et tilbud som nå er satt på vent som følge av pandemien. Mens Tyskland og Nederland har utfordringer med kapasitet og finansieringen av helsetilbudet, til tross for at begge land har et relativt desentralisert tilbud.

Belgia kommer best ut. Her får personer som forespør hjelp med hensyn til kjønnsidentitet eller uttryk, eller personer som viser symptomer på kjønnsdysfori, refusjon for en medisinske konsultasjoner.

Landet har også etablert en gjennomgående behandlingsvei kalt «transgender care path». Behandlingsveien er basert på standarder for behandling transseksuelle, transpersoner og personer med kjønnsdysfori fra World Professional Association of Transgender Health. Transpersoner i Belgia får gjennom dette tilbudet også oversikt over psykologer, psykiatere, logopeder, hudleger, endokrinologer, kirurger, med flere.

Fire krav til regjeringen

The European Centre Right LGBT+ Alliance og deres medlemsorganisasjoner, deriblant Åpne Høyre, sier det er uakseptabel at transpersoner fremdeles behandles som psykisk syke. De mener også at behandlingstilbudet i dag er utilstrekkelig.

De utfordrer nå landenes sittende regjeringer og presenterer fire krav for å sikre transpersoner et forsvarlig behandlingestilbud:

  • Hver regjering må sørge for at WHOs diagnosemanual IDC 11 angående behandling av kjønnsinkongruens blir implementert og fulgt gjennom hele behandlingskjeden.
  • Hvert land må etablere et transparent behandlingsløp med tydelige vurderingspunkt(er). Den belgiske modellen, med ulike vurderingspunkt, viser hvordan det kan gjøres for å skape bedre og forsvarlig transpleie.
  • Behandling for transpersoner må være tilgjengelig innen akseptabel avstand. Derfor må desentraliserte tilbud også innebære mer avansert behandling enn samtaleterapi. I tillegg til dette må medisinsk helsevesenet ha kapasitet i henhold til antallet personer som søker behandling. Ordinære pasientrettigheter må gjelde.
  • Transpersoner er blant de mest sårbare befolkningsgruppene i samfunnet vårt. Behandlingen må ikke innskrenkes eller utsettes i skyggen av pandemien.
Powered by Labrador CMS