Julia Amelia Bøhmer.
Julia Amelia Bøhmer.

«Min kamp og møtet med helsevesenet og skolesystemet som transperson»

«Jeg er en transkvinne og transaktivist, som er 20 om et halvt år, og hatt kjønnsdysfori hele livet. Dette er en brutal vinkling, men det er min historie», skriver Julia Amelia Bøhmer.

Publisert Sist oppdatert

Gjennom oppveksten ble jeg lenge mobbet. Utsagnene var som oftest at jeg var homofil. Jeg tok alt inn til meg, og kom ut som homofil i 2017. Dagen derpå gråt jeg og tenkte «dette er helt feil».

Jeg levde to år til med falsk identitet, ganske krisefylt for meg. Det tok tid å innse hva som var greia.

Likeverdig kvinne

Jeg fant ut at jeg er ei likeverdig kvinne i 2019, men likevel hadde jeg store traumer fra barndommen.

Det tok meg et halvt år før det riktige navnebyttet kom, og kom ut offentlig på sosiale medier.

Med den barndommen jeg hadde, var det derfor vanskelig for meg å stole på folk.

Jeg var livredd for avvisning.

Det var ingen god undervisning om kjønnsidentitet og seksuell orientering gjennom skolegangen. Det er det jeg hadde trengt. Da hadde jeg hatt det lettere i dag.

To begreper som er greit å forstå:

Trans: ingen samsvar mellom det kjønnet vedkommende ble tildelt ved fødsel og det kjønnet vedkommende selv opplever å ha. Cis, blir det motsatte, som de fleste i samfunnet er.

Kjønnsdysfori: ubehag mellom kropp og kjønnsidentitet, som ikke samsvarer.

Verdig helsetilbud

Ubehaget varierer fra person til person. For å fjerne dysforien er det ønskelig behandling av dette som er løsningen. Kjønnseufori er det motsatte.

Videre forklaring sjekk ut: Foreningen FRI eller PKI

Veien til kjønnseufori er verdig helsetilbud og anerkjennelse fra samfunnet. Dette opplever jeg ikke alltid.

Rikshospitalet er eneste mulighet å gå i det offentlige norske helsevesenet for hormonell og kirurgisk behandling for kjønnsdysfori.

Et halvt år før jeg fylte 18 år, søkte jeg hjelp for at min prosess skulle starte.

Retningslinjene den gangen var at jeg måtte gjennom utredning via BUP/DPS før en omfattende og lang utredning på Rikshospitalet.

Henvisning fra BUP i 2019 ble sendt til Rikshospitalet uten utredning, men ble totalt avvist.

Jeg fikk verken hjelp eller anerkjennelse før jeg fylte 18 år. Jeg fikk ikke starte min utredning på DPS før januar i fjor.

Og jeg har ennå ikke fått diagnosen “Z-76.80, kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder”. Kravet for å motta noe som helst behandling fra “nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens” er at diagnosen er stilt:
OUS.no/behandlinger/kjonnsinkongruens

Store utgifter på det private

Jeg startet derfor livsnødvendig behandling i det private, måneden etter første time på Rikshospitalet.

Alternativet var ikke å vente på diagnosen.

Jeg vil ha et liv uten sterk kjønnsdysfori siden kroppen ikke er helt ferdig utviklet oppi 20-årene.

Kjønnsdysforien har vært til stede siden jeg var ei lita jente, selv om andre trodde noe annet.

Jeg hadde fått billigere eller gratis tilgang på antiandrogen/testosteronblokkere, østrogen-tilskudd, laserbehandling, ansiktskirurgi, osv. hvis diagnosen hadde blitt satt.

Med støtten hadde det garantert ført til bedre økonomi, at jeg for eksempel kunne deltatt på meningsfulle aktiviteter.

Heldig nok var jeg som fikk innvilget inntil 25 timer gratis hos logoped for stemmebånds-trening.

Har også fått brystproteser via Stensveen Ressurssenter og den lokale Banda-butikken.

Det er det eneste jeg har fått innvilget, uten Riksen sin støtte.

Hjelpen er ikke god nok

Foreløpig har ikke Rikshospitalet valgt å avvise meg fra behandlingen. Men det har blitt vurdert flere ganger.

De liker ikke at transpersoner går til det private.

Sannheten er at jeg oppsøkte privat for å leve. Det var det, eller å ta livet mitt.

Rikshospitalet kan ødelegge mer enn å hjelpe manges liv. Mange lever med stor frykt i møte med Rikshospitalet. Jeg er selv redd. Jeg frykter ubehagelige og irrelevante spørsmål for behandlingen i forkant av hver eneste time. Det er alt fra 2-4 måneder mellom hver time. Etter første time måtte jeg fylle ut 26 sider med spørsmål og svar, mesteparten var ubehagelige og irrelevante spørsmål. For meg virker det helt uetisk.

Hvorfor skal Rikshospitalet være heteronormative og ha normer for hvordan jeg skal oppføre og uttrykke meg? Og hvorfor er det viktig for dem å vite om hvem jeg har følelser for? Hva har det å si for behandlingen videre?

Jeg er der for en grunn, ikke for å bli stilt spørsmål om sex og mitt nettverk.

Gått på smeller til tross for private behandlinger

Hatytringer, diskriminering, transfobi og drapstrusler er en del av hverdagen. Det er i sosiale medier det meste kommer, men også fra samfunnets befolkning.

Helsevesenet som skal ta vare på meg, har kanskje vært de verste.

En periode ble jeg mye innlagt på psykiatrisk og somatisk sykehus på grunn av suicidalitet.

Spesielt fra DPS Døgnenhet ble jeg ikke forstått. Det ble massivt med feilkjønning, omtalt med feil pronomen foran pasienter og ansatte.

Jeg ble bare fortalt “ikke tenk på det”, “du må forstå dem”, “se framover”, “sånt skjer”, “glem det” og så videre.

Veiledning om “forbudet mot trakassering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk” ble sendt til DPS Døgnenhet, med god hjelp fra likestillings- og diskrimineringsombudet. Det ga seg litt etter hvert.

Ydmyket av helsevesenet og andre som skal hjelpe

Jeg føler jeg roper hver gang jeg kjemper for mine rettigheter. Jeg blir sliten av at systemer som skal hjelpe er i en helt annen verden.

Feilkjønning er så mye vondere enn det cis-folk aner. Jeg får en følelse for sinne, sårbarhet, mindre håp, tro og verdighet. Jeg kjenner også på redsel og uro samtidig som jeg føler meg lite velkommen.

Systemene forstår ikke hvor sterkt kjønnsdysfori kan oppleves.

Samtaler med de kommunale tjenestene har vært tunge, som trigger og forsterker min kjønnsdysfori, siden dem ikke har nok kunnskap om hva det innebærer, og det å motta dårlig behandlingstilbud.

Skolen tappet meg for masse energi

Jeg droppet ut av skolen tidligere i år, og frykter at jeg ikke klarer å gjennomføre videregående senere.

Jeg ble undertrykt av en lærer, som omtalte meg feil, spurte blant annet om hva jeg har i trusa første gang vi snakket. Og som hadde stor del av skylden for at jeg ble kastet ut av skifterommet på praksisplassen(sykehjem).

Rektoren på skolen håndterte også den situasjonen elendig. Rektoren mente det var godt for alle parter at jeg skulle skifte på handicaptoalettet. Jeg har jo ikke noe handicap.

Det er cis-folk som har et stort problem overfor meg, og som muligens føler seg trua.

Sykepleieren på sykehjemmet så også ned på meg. Sykepleieren sa raskt “håper det går bra at jeg bruker pronomen han, det bare er sånn”.

Jeg ble selvfølgelig sjokkert, og turte ikke å stå imot en sykepleier med mye høyere posisjon.

Den sykepleieren omtalte meg feil først, og påvirket nok andre ansatte til å gjøre samme feil mange ganger.

Men etter hvert fikk jeg god hjelp fra Luca Dalen Espseth, rådgiver i FRI og nåværende nestleder PKI

Luca fikk virkelig fram fakta på bordet, det var godt, da det er vanskelig å ta kampen alene mot cis-folk i systemene som undertrykker meg.

Likeverdige systemer for alle

Alle skal føle seg velkomne i alle systemer, tjenester og hjelpeapparat.

Cis-folk som har makt kan ikke svikte transpersoners liv.

Transpersoner er den mest sårbare gruppen i et samfunn, og som har dårligst levekår og livskvalitet.

Stortinget og Regjeringen må ta transpersoners rettigheter og muligheter på alvor.

Det finnes flere transfobiske partier på Stortinget.

Vær bevisst over hvor du gir din stemme under stortingsvalget.

Fra en engasjert kvinne som føler seg svikta av velferdsstaten.

Powered by Labrador CMS