Meninger
«Ingen er fri før alle er fri»
«Pride er ingen ideologi eller noe en forening har funnet på. Pride har en lang historie fra mange land. Regnbueflagget er heller ikke et symbol for en organisasjon eller bestemte politiske synspunkter», skriver Helge Ytterøy L’orange, leder i Åpne Høyre, og Thor Magne Seland, medlem i Stavanger bispedømmeråd, Sandnes.
Det er bare rett og slett deilig med Pride. Deilig fordi det er så grunnleggende menneskelige: Alle har en festival, et arrangement eller en markering de ser frem til i løpet av året. For mange er det en cupfinale, en landsleir, en konsert eller et festspill. For noen er det den årlige hytteturen med studiekamerater. De er alle like viktige, de er samlingspunkt.
De er en plass der du føler du hører hjemme, og det skaper et rom en ser frem til. Et rom som fylles av glede, samstemthet og fellesskap. Pride er et slikt samlingspunkt, men også med et alvor.
Et alvor fordi vi vet det fortsatt er noen som står langs veien og ikke tør. Det er fortsatt noen som gjemmer hvem de egentlig er. Noen med frykt som er ubegrunnet, noen med en velbegrunnet frykt.
Så kan dere være sikre på, om det ikke allerede har skjedd, at noen sier at det er nok Pride nå.
Det blir aldri nok Pride, akkurat som det aldri blir nok festivaler i en festivalsommer eller nok fotballkamper på stadion. Og du har neppe sett leserinnlegg om at det er for mange fotballkamper eller festivaler.
Et spesielt år
Det har vært et spesielt år. Endelig skulle vi få lov å feire kjærligheten og retten til å elske hvem vi vil. Og mange fikk feiret.
Men så viste hatet seg fra sin verste side. En ekstremisme vi vet er der. En ekstremisme som får blomstre i lukkede rom, men som kommer ut i dagen med jevne mellomrom. Den kommer fra ytre høyre og den kommer fra religiøse fanatikere i flere religioner, inkludert «kristne».
Den slo til i Orlando i 2016, i Białystok i 2019, i Dresden i 2020, i Frankrike i 2021. Og legger vi til enkeltmennesker som er drept, fysisk skadet, mobbet til selvmord eller «bare» mobbet, blir det en lang og trist liste.
I 2022 var det Oslo som ble rammet. Men det stoppet ikke i Oslo. I oktober ble to drept under skyting mot en skeiv cafe i Bratislava, og fem ble drept i november i Colorado Springs.
I juni fikk vi vite hvor lite forberedt norske myndigheter var og hvor lite alvorlig de tok tydelige signaler. De som skulle beskytte tok rett og slett helg!
Det er helt ufattelig at det kunne skje, vi blir eitrende forbanna.
I tillegg: To dager etter terrorangrepet nektet politisjefen skeive å samles i offentlighet, på grunn av ukjent fare. Evalueringen viser at dette ikke var basert på fakta eller råd. Forsamlingsfriheten ble tatt fra oss skeive. Ikke bare én gang i Oslo, men flere steder i landet over tid – med beskjed om at situasjonen var uavklart. Ikke bare er det brudd på menneskerettighetene, det er alvorlige feilvurderinger.
Alvorlige feilvurderinger som har bidratt til usikkerhet blant skeive som vi ikke burde ha opplevd. Som Håvard Kleppa så brutalt ærlig skrev på Facebook:
«No er eg redd for at livet står på spel. At folk skyt på oss. Med kuler. At dei som skal verna om oss ikkje klarer det. Eller vil.
At folk slenger skit. Slår oss. Med dei styggaste orda. Med nevane. Med spit og med spott. Og dette seier eg, blond mann, femti pluss. Kva med alle unge, usikre og fargerike folk som skal finna den plassen og det livet dei skal og må få leva?»
Kjære justisminister, kjære statsminister, Her trengs en skikkelig grundig opprydning – og en unnskyldning også fra dere!
Utfordring til de som skal velges
Folk lever i byer, tettsteder, grender og nabolag over hele landet. Og der har jeg en utfordring til alle dere som nå står på valg, og spesielt alle dere med en ordfører i magen: Arbeid mot fordommer og diskriminering er praktisk arbeid, i hver eneste kommune. Det å forebygge fordommer gjennom å ta i bruk ulike program og verktøy for inkludering i barnehage, i skolen, stille krav til ikke-diskriminering hos samarbeidspartnere, både profesjonelle og innen frivilligheten. Vise nulltoleranse for diskriminering og hatprat – det reduserer faren for at unge i din kommune radikaliseres, og det bidrar til inkludering.
Dette er viktig, ikke bare for å forebygge hat og diskriminering. De fleste av oss skeive lever gode liv, likevel vet vi at det er mange som ikke har det bra. Vi vet at 80 prosent av bifile kvinner sliter med psykisk helse og at 30 prosent i denne gruppen har forsøkt å ta sitt eget liv, at skeive med funksjonsnedsettelser opplever en dobbeltdiskriminering, at skeive flyktninger ofte vet de aldri kan reise hjem. Selv med fred er de ofte ikke velkomne hjem.
Og ikke minst transpersoner. Når vi hører ord som «transideologien» og at både norske myndighetene og Verdens Helseorganisasjon skal være «kuppet» av aktivister og lobbyister for å tvinge gjennom ny lovgivning - da blir vi skremt.
Å omtale sine medmennesker som en ideologi, og advare mot denne «ideologien» som farlig og ødeleggende: Da har du dehumanisert dine medmennesker, og skapt et rom for å bekjempe dem. Ikke som mennesker, men som noe som må utryddes.
Transpersoner er hele mennesker og har den samme rett til respekt som ethvert annet individ. Det er ikke identitetspolitikk, og det er ikke misforstått snillisme. Det er respekt og inkludering.
Pride er ikke ideologi
Pride er ingen ideologi eller noe en forening har funnet på. Pride har en lang historie fra mange land. Regnbueflagget er heller ikke et symbol for en organisasjon eller bestemte politiske synspunkter.
Det unike med Pride og med regnbueflagget er nettopp at ingen har eierskap til det eller rettigheter knyttet til det. Det er en universell feiring og et universelt symbol for respekt, toleranse, likeverd, fellesskap, solidaritet, og samhold. Det vi markerer i dag og hele denne måneden er målet om en verden der alle er akseptert.