Kronerulling for transbehandling.
– Mange har stor økonomisk gjeld

«Mitt navn er Isak og jeg er en åpen transmann som trenger hjelp til å fjerne bryst, jeg er i utredning hos Rikshospitalet i Oslo og har vært det i nesten to år.»

Slik introduserte Isak Bradley sin kronerulling på Spleis.no for tre år siden. I dag er Bradley leder av Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) og forteller Blikk at praksisen med kronerulling er mer utbredt nå enn den gangen.

– Jeg hadde ikke sett så mange spleiser på den tiden. Det var en venn av meg som opprettet den, men jeg som trykket på «publiser». Det var skummelt å spørre om hjelp fra fremmede og dele den offentlig. Man kjenner på eksponeringen, sier Bradley til Blikk.

Plattformer som GoFundMe.com, YouCaring.com og norske Spleis.no gjør det mulig for enkeltpersoner som søker økonomisk hjelp å be om donasjoner, legge ut bilder og behandlingsoppdateringer og dele appellen gjennom sine sosiale nettverk.

Også i Norge brer fenomenet om seg. Hvorfor vender stadig flere norske transpersoner seg til enkeltpersoner for å finansiere kirurgiske inngrep og medikamentelle behandlinger?

Kan koste opp mot millionen

– På den tiden var jeg mer usikker enn jeg er i dag. Jeg tror mange kjenner på at det å spørre om hjelp er en ganske stor ting, at de tenker at de må klare seg på egenhånd, sier Bradley.

– Flere mener at man må spare selv og gjøre alt på egenhånd. Det synes jeg er litt rart. Vi vil alle ha behandling, og hvis man ikke får den offentlig synes jeg ikke det er noen skam i å dele en Spleis.

PKI-lederen forteller at kostnadene for kjønnsbekreftende behandling kan variere avhengig av hva man ønsker.

– Ved private klinikker kan man blant annet få toppkirurgi (fjerning av brystene) og brystaugumentasjon (brystimplantater eller overføring av annet kroppsfett til brystene). For transfeminine og transkvinner er det vesentlig mye høyere kostnader for behandling. Det kommer av hårfjerning og ulike typer FFS («facial femininization surgery»). Det spørs hvor mye man ønsker, men vanligvis vil totalbeløpet for privat behandling ligge et sted mellom 200.000 og 500.000. I noen tilfeller kan det koste opp mot millionen. Det er penger de færreste har, og noe som fører til at mange har stor økonomisk gjeld, sier Bradley.

Prislappen Bradley anslår, inkluderer ikke eventuell underlivskirurgi, som vil komme i tillegg til den allerede høye regningen.

– Har man ikke tilgang til behandling i Norge, kan man ende opp med å ta billige operasjoner i utlandet. Jeg har også hørt historier om transfolk som opererer på seg selv. Det kan gå veldig, veldig galt. Det er dessverre noe som skjer når man ikke har ressursene, eller ikke får tilgang til behandling.

Flertallet er ikke-binære

Blikk har undersøkt både pågående og avsluttede kampanjer på Spleis.no. Majoriteten av dem samler penger til ikke-binære transpersoners behandling, enten det er hormoner, hjelpemidler eller kirurgi. Flere oppga også lange ventelister som en av årsakene til opprettelsen av spleisen

Meninger

– Transpersoner ignoreres og blir kasteballer

«Som ikke-binær faller jeg mellom to stoler», skriver mottakeren bak en av kronerullingskampanjene på Spleis.no. «Ifølge den norske stat er jeg forvirret. (...) Jeg er en ikke-binær transperson, og oppfyller dermed ikke statens etablerte kjønnssystem», skriver en annen, i en anonym spleis opprettet av Comrades Inc. et fond som både oppretter egne innsamlingsaksjoner for transpersoner og hjelper dem å opprette aksjoner på egenhånd.

Flere på Spleis.no peker også på problemer utover det å ikke definere seg som mann eller kvinne. En skriver at hen ble nektet behandling fordi hen er for overvektig, mens en annen hevder at hen blir møtt med enda lavere forståelse «ofte allerede hos fastlegen», fordi hen i tillegg er «mørk i huden».

En mottaker som spør om penger til toppkirurgi (fjerning av bryster), hormonbehandling og hysterektomi (fjerning av livmor) skriver at fordi hen er ikke-binær «anerkjenner ikke riksen min kjønnsidentitet nok til å hjelpe meg. Derfor må alle mine kjønnsbekreftende behandlinger foregå gjennom private instanser, selv om jeg egentlig som trans skulle fått hjelp av staten».

En annen mottaker som også ber om penger til toppkirurgi skriver dette: «Dette er ikke bare et kosmetisk inngrep, men en livsviktig operasjon som per dags dato ikke tilbys til ikke-binære fra Norges eneste offentlige behandlingstilbud ved Rikshospitalet.»

Vil opprette PKI-fond

PKI har i dag ingen vedtekter som direkte dreier seg om kronerulling, men Isak Bradley forteller at han har hjulpet andre transpersoner med å opprette sine egne. Dette gjelder blant annet de som ønsker å være anonyme eller transpersoner med flere minoritetsbakgrunner.

– Har man for eksempel flyttet eller flyktet til Norge, har man ikke det samme nettverket som andre og det er en høyere terskel for å faktisk spørre om hjelp. Hvis man har nettverket og er hvit og trans, får man tilgang til mer hjelp, man får flere delinger. Det gjenspeiles i spleisene vi ser nå. Vi vet at det er et stort behov for behandling, ikke bare for ikke-binære, men også for transfolk med andre diagnoser. Hvis du sitter i rullestol, har autisme, eller er litt deprimert, får du ikke behandling, sier Bradley.

Han ønsker at PKI skal opprette et eget fond for medlemmer som trenger å dekke kostnader for psykolog, hjelpemidler eller operasjoner.

– Jeg har luftet ideen om et donasjonsbasert fond til nåværende styre. Vi kan ikke gi hjelp til alle, men vi vil forsøke å hjelpe så mange som mulig, slik at de kan leve fullverdige liv. Vi ser at energien deres nå kun brukes på behandling. Vi er helt i begynnelsesfasen. Det blir en jury som skal bestemme dette, og det vil bli vanskelig å velge vekk noen.

Målet er at både fond og kronerulling i framtiden skal erstattes med finansiering fra det offentlige. Bradley har imidlertid ikke tro på at dette ikke vil skje med det første.

– Vi har ventet lenge og vi vet ikke hvor lang tid det vil ta før vi ser en reell desentralisering av helsetilbudet. Det kan ta mange år og det er ikke alle som har råd til å vente så lenge.

Helseministeren: – Helsetilbudet har vært mangelfullt

Blikk har presentert saken og PKI-leder Isak Bradleys kritikk av dagens behandlingssystem for helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap). Hun sier seg enig i at arbeidet for å gi transpersoner behandling nærmere der de bor har tatt for lang tid.

– Helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens har i lang tid vært mangelfullt. Det er derfor svært viktig at arbeidet med å etablere regionale sentre nå er kommet godt i gang, og at det foreligger konkrete planer i helseregionene for å få på plass et medisinsk utrednings- og behandlingstilbud, sier Kjerkol.

Pluss

Les også:

– Et «fuck you» til Riksen

– Det er viktig at transpersoner blir tatt på alvor og blir møtt på en respektfull måte i helsetjenesten. Å streve med kjønnsidentitet kan være krevende og ensomt, og særlig for de unge. Når det i tillegg er begrenset kompetanse mange steder kan de negative konsekvensene bli enda større. Belastningen blir stor også for de pårørende. Helseforetakene har derfor fått i oppgave å styrke tilbudet. Målet er å gi behandling nærmere der folk bor. Helseforetakene er godt i gang med dette arbeidet, men det har tatt for lang tid.

Ifølge Kjerkol vil det nye regionale tilbudet blant annet bistå pasienter med å prøve ut behandlingshjelpemidler, gi støtte og hjelp til å teste ut forskjellige kjønnsuttrykk, individuell samtaleterapi, gruppebehandling og oppfølging av hormonell behandling (pubertetsutettende og kjønnsbekreftende) for barn og voksne. Det regionale løftet vil også inkludere forskning på pasienter med ikke-binær kjønnsinkongruens for å forbedre utredningstilbudet for denne pasientgruppen.

I Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge er det ifølge Kjerkol et mål å på sikt tilby oppstart av hormonbehandling for voksne.

– Dette vil forutsette opplæring og tilgang på nødvendige faglige ressurser (endokrinologi, gynekologi, kirurgi, barne- og voksenpsykologi, sexologi og logopedi).

– De regionale sentrene vil samarbeide med den nasjonale behandlingstjenesten ved Rikshospitalet, andre sykehus i regionene og med helsetjenesten i kommunene om det nye tilbudet. Helsedepartementet følger opp dette i nær dialog med de regionale helseforetakene, sier Ingvild Kjerkol til Blikk.