– Hvordan kan politiet bli bedre når det gjelder å inkludere transpersoner?

Denne kronikken ble først publisert av Politiforum.

I forbindelse med lanseringen av den nye handlingsplanen for politiets arbeid med mangfold, dialog og tillit 2022-2025, sier politidirektør Benedicte Bjørnland til Politiforum at transpersoner selvsagt er velkomne i politiet.

Det er et positivt og viktig budskap. For det første fordi det er få åpne transpersoner i politiet. For det andre fordi transpersoner har markant dårligere levekår enn cispersoner, samtidig som den generelle befolkningen har mer negative holdninger til transpersoner enn til lesbiske, homofile og bifile.

Det er ingen grunn til å tvile på at Bjørnland ønsker å legge til rette for at transpersoner skal føle seg inkludert i politiet. Imidlertid er et inkluderende språk en forutsetning for at transpersoner skal føle seg velkomne.

Unngå å feilkjønne

Bjørnland uttaler at «hvis man er transseksuell mann, så bærer du bukse inntil videre, så får vi se om uniformsreglementet bør endres». Det er litt uklart hvilken kjønnsidentitet hun refererer til, men det virker som om hun egentlig mener transkvinner, altså personer som er tildelt mannlig kjønn ved fødsel, men som identifiserer seg som kvinner.

Dette inntrykket forsterkes av at hun senere i samme avsnitt sier at «hvis det kommer en mann i kvinneklær, vil noen kanskje hevde at det tar fokus bort fra jobben du gjør».

Allerede i 2002 slo Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fast at transpersoner har rett til å få sin kjønnsidentitet anerkjent av staten. Dersom man ønsker å inkludere transpersoner i politiet, er det viktig å unngå å feilkjønne transkvinner som «menn i kvinneklær».

En person som har endret kjønnsidentitet fra mann til kvinne, er en kvinne. Vi bør også være bevisste på at en del transpersoner identifiserer seg som verken menn eller kvinner, og omtaler seg som ikke-binære. Ettersom Norge kun har to juridiske kjønn, må imidlertid ikke-binære velge juridisk kjønn som enten mann eller kvinne.

Regjeringen har imidlertid startet en utredning om innføring av en tredje kjønnskategori, noe som er viktig for mange med ikke-binær kjønnsidentitet.

Når det gjelder hvorvidt uniformsreglementet bør endres, så er det et interessant spørsmål.

Som jeg skrev over, er det litt vanskelig å forstå hva Bjørnland faktisk mener. Det kan imidlertid se ut som om hun antyder at transkvinner (som hun refererer til som «transseksuelle menn» og «menn i kvinneklær») bør bruke bukse frem til en eventuell endring av uniformsreglementet.

Bukse eller skjørt

Med andre ord, transkvinner bør ikke bruke skjørt før en eventuell endring av uniformsreglementet.

Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er om en slik anbefaling er i strid med diskrimineringslovgivningen. Likestillings- og diskrimineringsloven har siden 2014 hatt et forbud mot diskriminering på bakgrunn av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, med mindre det er snakk om en lovlig forskjellsbehandling.

Bjørnland sier man må ta hensyn til at enkelte i befolkningen kan reagere på at det kommer en «mann i kvinneklær». Det er imidlertid lite sannsynlig at lovgivningen gir adgang til en forskjellsbehandling av transpersoner på et slikt grunnlag.

Lovlig forskjellsbehandling krever et saklig formål, og forarbeidene til diskrimineringslovgivningen slår fast at egne eller andres fordommer ikke utgjør et saklig formål.

Et annet moment i denne diskusjonen er hvorvidt kjønnsspesifikke uniformer faktisk er en utfordring i praksis. I de fleste tilfeller der politiet møter befolkningen, er politiet antrukket i Tjenesteantrekk 2, som er likt for menn og kvinner.

Pålagt segregering

I første omgang tenker jeg det viktigste ikke er å endre uniformsreglementet, men heller å avklare hvorvidt transpersoner og cispersoner har lik rett til å bruke uniform i henhold til deres juridiske kjønn.

Rektor ved Politihøgskolen, Nina Skarpenes, sier PHS vil tilrettelegge for transpersoner ved å innføre kjønnsnøytrale toaletter og garderober. Det er også positive signaler. Risiko for vold og trakassering innebærer at manglende fleksibilitet og tilrettelegging for transpersoner når det gjelder toaletter og garderober kan være diskriminerende.

Flere universiteter og høgskoler har innført kjønnsnøytrale toaletter og garderober som et supplement til kjønnsdelte toaletter og garderober. En slik ordning bør imidlertid basere seg på fleksibilitet og valgfrihet, slik at ikke transpersoner opplever at de blir presset ut av kjønnsdelte garderober.

En pålagt segregering av cis- og transpersoner er neppe veien å gå dersom man ønsker å inkludere transpersoner på PHS og i politiet generelt.

Et av målene for politiets nye handlingsplan er å bidra til et åpent og inkluderende politi som bygger gode relasjoner til alle deler av befolkningen.

Jeg er derfor glad for at Bjørnland og Skarpenes løfter frem betydningen av å inkludere transpersoner som en del av dette arbeidet.