Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Ideen om en kjønnet sjel er ikke en original og fiks ide som Jim Swann har kommet opp med selv. Ideen stammer deriblant fra anti-trans ideologen Janice G. Raymond.

De som kjenner til Janice G. Raymond vet at mange av de moderne transfornekterne henter sin inspirasjon fra Raymonds bok «The Transsexual Empire» fra 1979.

Har ikke transfornektere lest boka direkte, har de likevel fått Raymonds sine snakkepunkter fra andre steder, enten i bøker der hun blir referert, eller ideologi spredd via sosiale medier. Mye av det ideologiske programmet går igjen hos flere moderne transfornektere.

Jim Swann svarer Paul Omar Lervåg

– Jeg mener trans ikke er noe man er, men noe man gjør, skriver Jim Swann.

Personlig vil jeg begynne med å si at ikke jeg heller tror på eksistensen til sjelen, eller det vil si den sjelen som de troende gjerne refererer til. Sjelen er i så fall en projeksjon av hjernen. Altså et kroppslig fenomen.

Jeg vil hevde at «sjel» er et sidespor i spørsmålet om eksistensen av kjønnsidentitet. Vi har kanskje ikke en dualistisk sjel i religiøs forstand, men vi har en kropp, hvor hjernen er en viktig komponent.

Jeg er mange ting. Autist. Homofil. Agnostisk ateist. Ikke minst, etter seks år på UiO er jeg en overbevist kroppsfenomenolog.

Det betyr at jeg mener at alt vi opplever, føler og tenker har et kroppslig opphav. Det betyr at hvis vi har en «sjel» så har det kroppslig opphav. Mer spesifikt hjernen.

Den franske fenomenologen (teorien om erkjennelse og sansning gjennom kroppen), Maurice Merleau-Ponty, skrev at all menneskelig erkjennelse har opphav i at vi har en kropp.

Uten kropp, ingen erkjennelse. Fordi vi kun kan oppleve verden gjennom en kropp, kommer også alle grunnleggende ideer vi mennesker noensinne har hatt fra det faktum at vi har en kropp.

Kjønnsidentitet vil da følgelig stamme fra det faktum at transpersoner har en kropp de kan erkjenne ut ifra. Grunnen til at de opplever kjønnsidentitet vil derfor være kroppslig/kognitivt.

Forskning peker i samme retning. Boston University Medical Center (BUMC) har pekt til klare biologiske bevis på at kjønnsidentitet.

BUMC har deriblant utført en metastudie som viser til studier som peker til nevroanatomiske forskjeller og genetiske faktorer knyttet til kjønnshormonreseptorer hos transpersoner.

Det betyr at kjønnsidentitet har et klart kroppslig opphav. Noe som betyr at skepsis til en kjønnet «sjel» vakler en god del, fordi sjel er en ikke-faktor, mens kroppslig kognisjon er. Kjønnsidentitet er biologisk, og fraværet av en menneskelig sjel forandrer ikke på det.

Derfor er ikke ideen om at kjønnsidentitet ikke eksisterer en faktuell påstand, men en ideologisk påstand. Empirien for kjønnsidentitet er der, eller for å bruke Swanns egne ord, «transsjelen» er biologisk.

Dette underbygger ideen om at kjønnsinkongruens er et reelt fenomen og at denne kjønnsidentiteten er «hard-wired» hos transpersoner. Det betyr også at man ikke kan forandre en kjønnsidentitet gjennom konverteringsterapi

Fun fact: Ole Ivar Løvaas, mannen som foreslo at man kan bruke konverteringsterapi på homofile og kjønnsidentitet, mente også at dette kunne gjøres mot folk som er autister.

Siden kjønnsidentitet ikke forandres, er kjønnsbekreftende tiltak det eneste reelle alternativet, uansett om de er sosiale, kirurgiske eller hormonelle.

Jeg kunne satt strek ved å vise til studier i ente potens. Samtidig mener jeg det er viktig å snakke om levd erfaring.

Jim påstod at trans ikke er noe vi er, men noe vi gjør. Selv om kjønn definitivt også er noe vi gjør (kjønnsuttrykk og sosiale forventninger), så er kjønn også noe vi er på ulike nivåer. Noe som det igjen er empiri på.

Kjønnsidentitet oppleves for mange transpersoner som en iboende del av dem selv. Den opplevelsen er en kroppslig erkjennelse som er «hard-wired» i kroppene deres.

Kroppslig autonomi bør være en forutsetning og rett for alle mennesker, og er noe kroppsfenomenologien setter spesielt stor vekt på. Når man kritiserer ideen om en «hard-wired» kjønnsidentitet som derav støtter transpersoners rett til å uttrykke seg gjennom for eksempel kirurgi, kjønnsuttrykk osv., kan det ses på en form for eller forsøk på undergraving av deres kroppslige autonomi.

På en annen side, kan det å påstå at transpersoners erfaringer «ikke er forankret i realiteten» ses på som en mangel på empati og forståelse for deres levde erfaring.

Verken jeg eller Jim Swann er transpersoner. Vi har derfor ingen forutsetning for å si hva som er virkelig for transpersoner. Vi må dermed være mottagelig for den verdenen transpersoner beskriver for oss. De setter best ord på sin virkelighet.

At vitenskapen støtter virkeligheten de opplever på ulike måter er sekundært.

Å lese ideologiske verker av anti-trans ideologer som Janice G. Raymond, eller de som fulgte henne, som for eksempel Garmaine Greer og Sheila Jeffreys, kan heller ikke overstyre transpersoners kroppslige levde erfaringer.

Deres opplevelse av en kjønnsidentitet er støttet i både naturvitenskapelige studier og forutsetningene kroppsfenomenologien (og derav kroppen) setter for eksistensen vår (kognisjon, ikke sjel).

Jim Swann bruker dessuten de få transpersonene, som er tilsynelatende er enig med ham (Marcus Dib, Buck Angel og Blaire White), som sannhetsvitner for å styrke posisjonen sin om at trans er noe man gjør, ikke noe man er.

Dette er i så fall et tynt og dårlig forsøk på å bruke andres etos (troverdighet) for å fremme sin egen sak.

Det etter min mening er et eksemplarisk eksempel på cherrypicking og tokenism.

Han velger de ekstremt få som mener som han, framfor flertallet som opplever trans som en iboendedel del av identiteten sin.

Det syns jeg er en underlig tilnærming til å forstå og argumentere for noe.

Det betyr mest sannsynlig at han har bestemt seg i forveien, og ikke er fryktelig villig til å lytte til transpersoner flest. Det syns jeg er fryktelig trist. Med tanke på implikasjonene meningene hans faktisk har.

Identitet er dessuten viktig for mennesker, og ideen om identitet er noe vi gjør og ikke noe vi er, skaper noen merkelige forutsetninger.

Er for eksempel homofili bare noe vi gjør? 

Betyr det for eksempel at homofile som ikke har vært i en relasjon med andre eller hatt sex med andre menn på en stund ikke har vært homofile på en stund?

Det vil i så fall vært en påstand. Vii homofile menn er «hard-wired» til å være tiltrukket av menn, og dette har en tydelig biologisk komponent til seg.

Det motsatte ville i så fall betydd at konverteringsterapi er noe som kan fungere i virkeligheten. Vi vet dog at konverteringsterapi ikke fungerer, men heller fører til falske forventninger og leder til psykisk uhelse hos de fleste og selvmord hos andre.

Betyr det at alle «menn som har sex med andre menn» er homofile i det øyeblikket de har sex med andre menn? Aldri bifile eller heterofleksible?

Seksuell orientering er ikke noe som skjer når vi begynner å utføre homofile handlinger. Homofil, lesbisk og bifil er med oss som en kjernekomponent i hvem vi er.

Min autisme for eksempel, er ikke noe jeg bare er når jeg ikke maskerer som en ikke-autistisk person. Ytre og synlige symptomer på min nevrodiversitet er ikke nevrodiversiteten i seg selv. Min nevrodiversitet er og kommer til å være «hard-wired» i meg for resten av livet.

Det er tross alt mine kroppslige forutsetninger for å møte verden ut ifra. Derfor er det naturlig at jeg opplever autisme som noe jeg er, ikke gjør eller har.

Det samme er følgelig sant for transpersoner og ikke-binære. Forutsetningene for deres kjønnsidentitet er «hard-wired» i dem.

En transperson og ikke-binære er som sagt ikke det maskuline, feminine eller det androgyne uttrykket de velger å presentere til verden. Transpersoner og ikke-binære er deres interne (kognitive) og helhetlige kroppslige erfaring (fenomenologiske) i møte med seg selv og verden.

Det er skipet de seiler gjennom livets sjø med.

At vi skal spekulere om et skip vi aldri har satt vår fot på, er arrogant og viser at vi ikke helt forstår hvor lite vi faktisk vet om det vi ikke har forutsetninger for å vite.

Derfor oppfordrer jeg Jim Swann til å være mer ydmyk i møte med andre menneskers levde erfaring, og ikke hevde å vite noe han ikke kan vite om andre mennesker.

Ideologiske programmer «be damned».