– Å være homofil på bygda

(Kronikken ble først publisert i Bygdeungdommen 03/2022)

Tenk deg at du hele livet måtte spille en rolle for å passe inn, undertrykke den du egentlig ønsker å være, ha på en maske, en falsk fasade. Hadde du hatt det bra med deg selv? Hadde du syntes at livet ditt var ålreit da?

Mange på bygda har holdninga om at det går fint at folk er homofile så lenge vi ikke gjør så mye ut av det, så lenge vi ikke er så feminine, så lenge ikke de trenger å høre om hva vi gjør på soverommet. Jeg tror ikke at de fleste bygdefolk er fordomsfulle med vilje, eller at de bevisst går inn for å såre noen eller ødelegge for dem, men jeg tror det er mange som aldri har tenkt over eller måttet forholde seg til problemstillingene vi møter.

Jeg kan ikke gå bort til noen jeg er interessert i på bygdefest og spørre om de er skeive eller om de er interessert i meg. Jeg tør ikke å kysse eller holde hender med en annen mann der. Kun når jeg har blitt litt kjent og føler meg trygg på personen tør jeg å være åpen om egen legning.

Jeg blir direkte skremt av noe av det folk sier til meg om homofile, når ikke de veit at jeg er skeiv. Jeg har fått høre flere ganger at hvis en homo prøvde seg på dem så ville de slå han ned. Jeg har også flere ganger blitt fortalt det de selv synes er hysterisk morsomme historier, om hvordan de har lurt homofile til å tro at de er interessert i dem, for så å drite dem ut foran masse folk. Disse historiene blir fortalt med stor glede og mye latter, i Norge i 2023.

Det skjer mange episoder av hatkriminalitet mot skeive hvert år, og etter at ting stort sett har gått den rette veien i over 30 år, er hatkriminaliteten og hatefulle ytringer på vei opp igjen nå. Alle fikk med seg at det skeive miljøet ble utsatt for et terrorangrep natt til 25. juni i fjor, men mange forstår ikke hvor hardt et sånt angrep faktisk rammer.

To døde, 20 skadde og hundrevis av mennesker som måtte løpe og søke ly i bakgater, kaste seg på bakken, bak bord og bardisker og gjemme seg i kjellere og lagerrom, mens lyden av skudd og folk som skrek lød utenfra.

Angrepet skjedde ute på gata ved London Pub og nattklubben Elsker i Oslo sentrum. Dette er de to største av noen få skeive utesteder i hele Norge, og et av svært få steder jeg som homofil mann faktisk kan sjekke opp noen eller vise interesse for noen helt fritt, uten å risikere å bli slått ned eller skjelt ut. For en del transpersoner er det de eneste utestedene hvor de overhodet kan være til stede uten å risikere å bli trakassert eller utsatt for vold. Det er vårt eget helt trygge sted vi kan være oss selv. Og det er dét som ble angrepet.

Det er ikke sånn at skeive er en bitteliten minoritet slik en del tror. I 2020 beregnet SSB at 6,9 prosent av befolkningen var ikke-heterofile. I NBU tilsvarer det ca 350 personer, like mange som i hele Buskerud BU.

Jeg kom ikke ut av skapet før jeg var 22, fordi jeg ikke var sånn som «dem», jeg passa jo overhodet ikke inn i den homofile stereotypen. Tanken på å være i samme bås var liksom så ekstremt fjern. Til tross for at jeg visste meget godt hvor interessen min lå, så var de underliggende fordommene mine så kraftige at jeg brukte hele ungdomstiden på å undertrykke min egen seksualitet, uten at jeg forstod det selv engang. Jeg var flere ganger på date med jenter, men det manglet liksom noe, noen følelser som ikke helt slo inn. Sett i etterpåklokskapens lys er det ikke akkurat så veldig rart.

Så hva ønsker jeg å oppnå med denne teksten?

Jeg ønsker at det å være skeiv kobles løs fra stereotypiene sine, at folk venner seg til tanken om at bilmekanikere, bønder og anleggsgutter som meg også kan være skeive, oftere enn du kanskje tror. Samtidig ønsker jeg forståelse for at en del viser veldig tydelig utad at de er skeive. Det kan det godt hende du også hadde gjort, hvis din legning hadde vært forbudt i flere titalls land, og ingen av prestene i bygda ville vie deg med den du elsker. Det er veldig vanskelig å jobbe for egne rettigheter hvis man ikke får bråke litt og vise at man finnes.

Det endelige målet må være at det å være skeiv ikke lenger er noe rart, men blir sett på som helt normalt, og ikke er noe folk egentlig bryr seg om. Vi er sakte, men sikkert på vei dit, men det skjer ikke av seg selv, og det skjer ikke uten motstand.