Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

For en stund siden lyttet jeg til en podkastepisode der en av Norges mer kjente anti-trans-talspersoner uttalte seg om konseptet kjønnsidentitet.

Hun hevdet at siden kjønnsidentitet ikke baserer seg på kropp, så må det basere seg på stereotypier om kjønn. Kjønnsidentitet er derfor et grunnleggende reaksjonært konsept, mente podkastgjesten, og hun doserte om hvordan en kvinnelig kjønnsidentitet innebærer å være «myk», like fargen rosa og å like å lage mat.

Idet jeg hørte dette utsagnet, hadde jeg akkurat tatt av meg den svarte jobbskjorta og stod i singlet og svart bukse på kjøkkenet. Med munnen full av salte riskaker med ostesmak tenkte jeg:

Jeg synes matlaging er gørr kjedelig. Og det synes jeg transdebatten er også.

Hva kan være kjedeligere enn å høre de samme slitne snakkepunktene bli gjentatt år etter år?

Jo, når det jeg hører er stråmannsargumenter som mange av oss har brukt mye tid og spalteplass på å avkrefte, og som jeg selv på en rekke måter er et vandrende motbevis for.

Idéen om at transkvinner spiller på stereotypier om kvinnelighet, og at «menn blir kvinner» for å kunne uttrykke tradisjonelt feminin estetikk og tradisjonelt feminine interesser, er merkelig seiglivet.

Det er stråmannen som nekter å dø, samme hvor mange ganger man tar livet av den.

Hvor kommer denne idéen egentlig fra? Er det ønsketenkning fra anti-trans-bevegelsens side?

Altså – argumentet ville jo vært glimrende, og hardtslående, dersom det faktisk baserte seg på virkeligheten. Hvis kjønnskritikerne våre hadde hatt rett i at alt vi transkvinner gjorde var å reprodusere og forsterke møllspiste oppfatninger om hva en kvinne skal være, ville jeg vært hjertens enig med dem i at vi er bakstreverske som bare det.

Det merkelige er bare at siden jeg kom ut som trans, i hele min tid i transmiljøene i Cape Town og Oslo, har jeg aldri sett det de hevder å se.

Selvfølgelig finnes det feminine transkvinner som liker tradisjonelt feminine ting. Selvfølgelig finnes det transkvinner som foretrekker å gå i kjole fremfor dress og som liker å lage mat. Men ikke flere hos oss, vil jeg si, enn blant ciskvinner. Eller?

Og hvis det finnes stereotypiske oppfatninger spesifikt om transkvinner, så handler vel de snarere om vår kjærlighet til dataskjermer og sylteagurker enn om vår kjærlighet til stekepanner og kokekar?

Noen transkvinner uttrykker seg ekstra feminint fordi de ellers blir fortalt at de ikke er trans nok eller kvinne nok, eller at de ikke «prøver» hardt nok. Er det disse som menes?

Det er heller ikke bare transkvinner og transmenn som omfattes av argumentet om stereotypier; det er selve konseptet kjønnsidentitet.

Hva så med ikke-binære?

Er de også med på å forsterke stereotypier?

Hvilke dypt rotfestede stereotypier er det egentlig som finnes om mennesker med ikke-binær kjønnsidentitet?

Det vil jeg gjerne lære mer om, for her ser det ut til å skjule seg en omfattende dimensjon ved norsk og vestlig kultur som har gått meg hus forbi i mine snart trettifire år på jorden.

Kanskje skal de få lov til å ha stråmennene sine i fred, kjønnskritikerne, hvis det får dem til å føle seg trygge. Kanskje de er glade i dem, som en slags kosedyr. Små kjønnskritiske teddybjørner som forteller dem det de vil høre.

Jeg har også kosedyr i senga, så hvem er jeg til å dømme?

Vi får vel bare leve med det.