Rockelegenden og den homopolitiske aktivisten Melissa Etheridge (57) med den lett gjenkjennelige hese stemmen har gitt ut 17 album. I USA har fem solgt til platina. Tre av dem til flere ganger platina. To solgte til gull.

På privaten derimot har utfordringene stått i kø. Hun har vært gjennom to skilsmisser,+ og er nå i sitt tredje ekteskap. To barn ble det også med hver av de to første konene. I 2004 fikk Etheridge påvist brystkreft, og hun var åpen om at hun brukte marihuana som smertelindring. Etter både kirurgi og strålebehandling sto hun allerede på scenen igjen i 2005. Da for å hylle sitt store idol, Janis Joplin.

Dessverre ble stemmen hennes påvirket av kreftbehandlingen, og hun har ikke klart å følge opp sin store suksess fra 90-tallet. Likevel er hun anerkjent som en av de største rockeartistene gjennom tidene og en av verdens beste live-artister.

Etheridge vokste opp i Leavenworth i Kansas. Byen som er lite kjent for noe annet enn et millitærfort og et fengsel, var ikke stor nok for artisten som drømte om så mye mer, og som allerede som åtteåring hadde begynt å spille gitar. Opp gjennom tenårene spilte hun i forskjellige folkemusikkgrupper fram til hun flyttet til Boston for å studere musikk ved Berklee College of Music.

Les også:

Edvard med Andys blikk

I sommer kan du se hvordan verdens mest renommerte popkunstner – kjent for filmer om homosex, falne divaer, orgier og dop – tolker bildene til Norges eneste maler med ubestridt verdensberømmelse.

Sangen om Dusty

En musikal basert på livet til Englands mest kjente kvinnelige soulsanger før Adele, får premiere i sommer.

Oppdaga på lesbebar

Etter bare tre semestre hadde hun fått nok. Hun slutta og dro til Los Angeles i håp om å kunne leve av musikken sin der. Der opptrådte hun på lesbebarer, ofte ikke for noe mer enn tipsen som ble samlet inn mens hun spilte. Det var på en av disse barene, Vermie i Pasadena, at hun ble «oppdaget». Hun hadde blitt kjent med noen damer som spilte fotball, og en av dem var gift med en som jobbet i musikkbransjen. Bill Leopold likte det han hørte så godt, at han ble hennes manager.

Hun hadde lenge prøvd å få platekontrakt, og blant de mange som avviste henne, var selskapet Olivia Records, et plateselskap for lesbiske artister. Men etter at hun begynte å samarbeide med Leopold, fikk hun spille større konserter, og det tok ikke lang tid før flere av de største plateselskapene gikk i budkrig for å få kontrakt med henne. Valget falt på et mindre plateselskap som var basert i England. Island Records hadde allerede U2 i stallen sin, og Etheridge følte at dette var riktig selskap for hennes musikk.

Debutalbumet solgte til dobbelt platina i USA og inneholdt spor som «Simular Features», «Bring Me Some Water» og «Like the Way I Do». Alle låter med tekster som gikk rett hjem hos et entusiastisk lesbepublikum som lengtet etter musikk de kunne kjenne seg igjen i.

Sto fram i lykkerus

Selv om Etheridge nok ikke har lagt skjul på at hun er lesbisk, så kom hun ikke offentlig ut av skapet før i 1993 – 32 år gammel. Det skjedde på Triangle Ball under feiringen av innsettelsen av Bill Clinton som president. Her sto Etheridge på scenen sammen med k.d. lang, som hadde stått fram offentlig året før, og i gledesrusen over at Clinton hadde blitt president, plumpet hun ut med at hun hele livet hadde vært en stolt lesbe.

Høsten samme år slapp hun albumet «Yes I Am» med singelen «Come to My Window», og med den fikk hun sitt internasjonale gjennombrudd. Året etter kom albumet «Your Little Secret» med sanger som «An Unusual Kiss» og «Nowhere to Go». Da fikk også Europa virkelig øynene opp for henne.

Sammen med k.d. lang, Martina Navratilova og Ellen DeGeneres utgjorde hun på 90-tallet en kvartett som brøytet vei for andre skeive både i Hollywood og USA. Etheridge både sang og hadde birolle i «The Puppy Episode», som kom ut-episoden til Ellen het, og fikk æren av å gi Ellen en brødrister som velkomstgave for å ha blitt med i «lesbeklubben».

Glad i Oslo

Lesbeikonet har flere ganger spilt i Oslo. Sist i 2007 under Nobel-konserten da Al Gore og Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) fikk Nobels fredspris for sitt miljø­engasjement. Det var fredsprisvinneren selv som hadde insistert på at Etheridge måtte komme og framføre «I Need to Wake Up» fra Al Gore-dokumentaren «En ubehagelig sannhet». Tidligere samme år hadde hun blitt beæret med en Oscar for beste sang for denne låta.

Etheridge har mottatt mange priser. Hele tretten ganger har hun og låtene hennes blitt Grammy-nominert, og hun har vunnet i kategorien beste kvinnelige rockevokalframføring for «Ain’t It Heavy» (1993) og «Come to My Window» (1995). For sju år siden mottok Etheridge en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Det har også vært lansert kampanjer for at hun skal innlemmes i Rock & Roll Hall of Fame, et æresgalleri og museum i Cleveland i Ohio, dedikert de mest berømte og innflytelsesrike artistene i rock and roll-businessen.

Hittil har ikke dette lykkes. Selv sier Etheridge at galleriet har for lite fokus på kvinnelige artister generelt, og at det er å regne som en forbrytelse at Tina Turner bare er representert der sammen med Ike Turner, og ikke som soloartist.