Sangen om Dusty
En musikal basert på livet til Englands mest kjente kvinnelige soulsanger før Adele, får premiere i sommer.
MARY ISOBEL CATHERINE BERNADETTE O’BRIEN ble kalt for «Dusty» allerede under den ulykkelige oppveksten som guttejente i High Wycombe vest i London – under familiens kallenavn «Pudge».
«I stemmen min er det en slags tristhet. Jeg ble født med den, melankolien skyldes det irske og skotske i meg. Men melankoli og galskap samtidig», sa Dusty senere da hun hadde blitt berømt for denne karakteristiske stemmen sin.
Hennes første jobb som sanger kom i 1958 i vokalgruppa The Lana Sisters. To år senere startet hun popfolk-trioen The Springfields sammen med broren Dion og Tim Feild. Ifølge sistnevnte, kom navnet deres av at de øvde «in a field in Somerset in the spring of that year». Slik ble Mary til Dusty Springfield, mens broren tok navnet Tom Springfield.
Første briter til topps i USA
DA DE GA ut plata «Silver Threads and Golden Needles» i 1962, ble de første engelske gruppe på Topp 20-hitlista i Amerika. Året etter startet Dusty sin solokarriere og ble «Queen of the Mods» med sin nye hårstil og tung, svart maskara. Debutplata «I Only Want To Be With You» kom i 1964. Men hun fikk et enda større publikum året etter med «Ev’rything’s Coming Up Dusty», hvor hun mikset amerikansk soul med britisk pop. Sin desidert største hit fikk hun i 1966 med den melodramatiske låta «You Don’t Have to Say You Love Me», som ble en hit på begge sider av Atlanterhavet.
I februar 1978 returnerte Dusty til England for å promotere plata «It Begins Again». Samtidig ble hun intervjuet av homomagasinet Gay Times, der hun svarte på spørsmål om sitt eget liv: «Folk kan trekke sine egne konklusjoner, og jeg bryr meg ikke. Jeg kommer ikke til å forplikte meg til å være verken homoseksuell eller heteroseksuell, fordi folk kommer til å skrive akkurat hva de vil om meg uansett … det har de alltid gjort».
Les også
-
Ingen god lesbe
-
Om poesi, islam og kjærlighet
-
Mening i midtlivet
-
Ny dokumentar om lesbenes paradis
-
Søker deltakere til forskningsprosjekt om vold i lesbiske forhold
-
– Boka ble til i spennet mellom hva mora mi forventer av meg og den jeg er
-
OL-medalje til lesbisk flyktning
-
Nordens siste lesbebar
-
To priser til «Håndtering av udøde»
-
En utradisjonell komme-ut historie
Dramaqueen
DUSTY HADDE SITT første seriøse forhold da hun forelsket seg i den amerikanske sangeren Norma Tanega, som flyttet inn i huset hennes i vest-London. Dusty likte å bli dominert av kvinnene hun var sammen med, og var avhengig av følelsesmessig opprør og drama … og av og til var også festene så lange og harde at hun mistet stemmen og besinnelsen. Etterhvert skjedde selvskadingene, selvmordsforsøkene og de voldelige angrepene på kjærestene hennes oftere og oftere. Også kona Teda Bracci, som hun hadde «giftet» seg med i 1983 i California gikk hun til angrep på. Ekteskapet varte i to år.
Selv om hun mente at hennes seksuelle orientering var hennes egen sak, ville ikke Dusty støte sine homofans offentlig: «Jeg har mange homofans, noe jeg er takknemlig for. Jeg elsker homofile. Jeg føler meg komfortabel med dem, og jeg respekterer dem. Det betyr ikke at jeg er en av dem, og det betyr ikke at jeg ikke er en av dem. Jeg har homofans, og jeg vil beholde dem.»
I 1985 ga Dusty et nytt intervju til Gay Times der hun fortalte at hun pleide å se dragshows, og elsket å se dragdronninger «gjøre» henne: «Fantastisk! Jeg lærte de fleste triksene mine av dem … hva slags maskara som varer lengst, hvordan legge øyeskygge – veldig viktig kunnskap. Faktisk, når sant skal sies, så tror jeg at jeg er en dragqueen selv.» Året etter fikk hun et massivt comeback med Pet Shop Boys og låta «What Have I Done to Deserve This?». Verdenshiten sørget for at karrieren slo ut i full blomst på ny.
Rock and Roll Hall of Fame
I 1995 FIKK hun brystkreft og døde fire år senere, 59 år gammel. Før sin død ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, en ære mange mente kom altfor sent. I begravelsen oppsummerte Neil Tennant i Pet Shop Boys hennes liv og karriere slik: «Hun var fab, og på grunn av musikken sin vil hun alltid være det».
I et intervju med den engelske avisa Sunday Express i 2000 fortalte manager Vicki Wickham at de begge visste med en gang de traff hverandre at de var homofile: «Vi hadde et platonisk forhold, og dermed kunne hun fortelle meg om forholdene sine, og jeg kunne fortelle om mine.»
I venninna Penny Valentines bok «Dancing with Demons» (2000) kommer det fram at Dusty var lesbisk, og at hun aldri hadde noe forhold til en mann, med mindre det var for å gjøre en kjæreste sjalu. Året etter avslørte Carole Pope i det kanadiske bandet Rough Trade i sin biografi «Anti-Diva», at de hadde hatt et forhold og levde sammen i Toronto.
Manuset til «Dusty» som er basert på livet og karrieren hennes, er skrevet av forfatter Jonathan Harvey, regi er ved Maria Friedman, og Katherine Kingsley skal spille hovedrollen i musikalen som får premiere på The Lowry i Salford i juli.
Kilde: Wikipedia
Les også
-
Lesbiske monster
I «Rebecca» skapte Daphne du Maurier et av litteraturens frykteligste lesbiske monstre. I sitt eget liv ble forelskelsen i skuespilleren Gertrude Lawrence det store vendepunktet.
-
Marsha P. Johnsons Park
28 år etter hennes død, vet ikke politiet om Marsha P. Johnson ble drept eller ikke. Nå får lhbt-ikonet og transaktivisten en park i New York oppkalt etter seg.
-
A FRIEND OF DOROTHY
Det finnes like mange Stonewall-historier som det finnes skeive. En av mytene er at det var homoikonet Judy Garlands begravelse 27. juni i 1969 som utløste det skeive opprøret. 25. oktober er det norsk kinopremiere på «Judy», den britiske biografifilmen om Judy Garland.