Trenger dette å forklares? 

Tydeligvis.

Jeg vet vi er mange som intuitivt fornemmer at frigjøringskamper henger sammen.

Vi var mange som med største selvfølge tok med ulike slagord og symboler til årets parade i Oslo for å vise vår solidaritet med det palestinske folk.

Det er også oppmuntrende og godt å lese forslaget til uttalelse fra FRI Oslo og Viken.

Samtidig sitter jeg med en følelse av at mangel på kunnskap om situasjonen i Palestina dessverre også får prege det skeive miljøet.

FRI sin innsamlingsaksjon til støtte for palestinske alQaws nådde ikke halvparten av målet, og det var altfor godt om plassen på Salams innsamlingsfest på Salt 26. juni. Det var like fullt en fantastisk fest, og appellene til Line Khateeb fra Palestinakomiteen, og den palestinske transkvinnen og aktivisten Yaffa gjorde sterkt inntrykk.

Inspirert av den fine festen kjøpte jeg et Palestinaflagg fra Salam sin stand i Pride Park.

I paraden 29. juni gikk jeg (for andre gang) med Late Bloomer Ladies, der flere også gikk for aller første gang.

Så naiv har jeg vært, at det overrasket meg at Palestinaflagget skulle være så provoserende.

Ja visst er han bare et enkeltmenneske som selv må stå for sin egen ignoranse, mannen som kom bort og uttrykte hvor provoserende han syntes flagget var. Han slo meg ikke som videre opplyst. Like fullt, eller kanskje nettopp derfor, var han skråsikker i sine ytringer, og han tolket det palestinske flagget som støtte til Hamas.

Min oppfordring til den provoserte mannen i paraden, og til deg som leser dette:

Lytt til kloke Thee Yezan Al-Obaide i Palestinapodden (grunnlegger og assisterende generalsekretær i Salam Norge).

Om du tror på retorikken om Israel som et homovennlig samfunn: Ta deg tid til å høre om hvordan homofile palestinere blir jaktet på, filmet og siden presset til å virke som informanter for Israels etterretning.

Les om mennene Benjamin Netanyahu har valgt til å være Israels ministre for sikkerhet og finans: Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich. Er dette mennene du ville valgt, om du faktisk ønsker fred?

Les Al-Obaide sin kronikk «Israel gir folkemord et skeivt ansikt», og når du først er i gang, les Guardians artikkel: ‘No pride in occupation’: queer Palestinians on ‘pink washing’ in Gaza conflict.

Den skeive bevegelsen bør være Palestinas allierte, og vi bør reagere når våre liv blir brukt til å legitimere etnisk rensing og folkemord. Det handler om vår troverdighet.

Det er synd at uttalelsen fra FRI Oslo og Viken ikke fikk nok stemmer til å bli vedtatt.

Undertegnede foreslår at uttalelsen revideres så den kan brukes for FRI i hele landet, og behandles av landsmøtet i FRI.

Det handler om å gi slagordet «Ingen er fri, før alle er fri» mening.

Det burde være vår ryggmargsrefleks å reagere når menneskerettighetene krenkes på det groveste.

Da Erna Solberg og hennes regjering i 2014 valgte å ikke ta imot Dalai Lama av hensyn til forholdet til Kina, var det to mennesker som umiddelbart reagerte: Wenche Lowzow og Kim Friele.

I «Kampene – Et portrett av Kim Friele» av Ola Henmo kan vi lese at Lowzow meldte seg ut av Høyre med begrunnelsen: «jeg frastøtes over stortingspresident, statsminister og utenriksministerens usle og uærbødige holdning til menneskerettigheter i de mange forsvarstalene om hvorfor fredsprisvinner Dalai Lama IKKE er en høyverdig mottakelse verdig»

Kim Friele reagerte med å takke nei til mottagelse hos Erna Solberg under EuroPride av «samvittighetsgrunner». I tillegg truet hun med å melde seg ut av LLH med begrunnelsen: «Jeg skjemmes av å tilhøre en frigjøringsbevegelse som helt manglet mot til å gjøre anskrik»

Logikken som gjør at ledere kan krenke menneskerettighetene på det groveste uten at det får noen konsekvens, truer også våre liv.

Vi er helt avhengige av solidarisk støtte den dagen det er økonomisk formålstjenlig, eller den enkleste utvei å ignorere våre liv. Palestinske liv har blitt usynliggjort og ignorert siden 1948.

Det er vår forbanna plikt å delta i bevegelsen som sier at nok er nok. Ingen er fri, før alle er fri. Fritt Palestina.