– Livet på utstilling, men ingen tilgang

Se for deg dette scenarioet: Museet gir oppgaven om å finne skeivt innhold i deres overveldende heterofile samling til den ene skeive ansatte. Vedkommende gjør det beste de kan ut ifra tiden og ressursene de har til rådighet, og møter mye motstand fra kollegaer til å engasjere seg i prosjektet og iverksette institusjonelle grep for fremtiden.

Når bedriften du er ansatt i skal satse på et område, kan du ikke stå på sidelinjen og heie på at én ansatt skal gjøre jobben mens alle skal få betalt.

Arbeidsmiljøet styrkes ikke av ansvarsfraskrivelse under noen omstendigheter, og absolutt ikke når det kommer til tematikk som angår vanskeligere levekår og karrieremuligheter.

Hva skjer når institusjonens interne register og systemer kartlegger kun to kjønnskategorier og man inviterer inn en ikke-binær kunstner? Når ansatte i kunst institusjonen ikke evner å bruke riktig pronomen eller navn på visning av kunstnerens aktuelle utstilling, og publikum blir feilinformert, mens kunstneren selv betaler med å bli feilkjønnet, kanskje uten å vite det.

Har man flere tanker i hodet samtidig når man satser på mangfold? En ikke-binær og melaninrik paneldeltaker sitter på scenen og opplever flere mikroaggresjoner samtidig. Med ‘hudfarget’ beige mikrofon festet på kinnet og ingen toalett å henvende seg til etter panelet er over. Institusjonene må evne å forholde seg til hvordan det oppleves å ha livet på utstilling, men ingen tilgang til toalett eller redskaper egnet til sin hudfarge på scenen.

Skeive blir invitert til scenen for å fortelle om sin posisjon og opplevelse av å være i bransjen som sitter i publikum og som de skal navigere i etterkant. Når livet er ufrivillig en politisk debatt, er det ikke et valg å være politisk engasjert. Selve eksistensen blir aktivisme, og å bli inkludert blir en fulltidsjobb.

I år lanserte Kulturrådet for første gang en rapport hvor de ønsket å kartlegge mangfold i kulturbransjen. Et berikende initiativ, som må utbygges videre. Rapporten viste til at under halvparten av alle institusjoner som svarte på undersøkelsen tilrettelegger for skeive, i kategoriene omtalt som «person med ulik seksualitet» og «person med ulik kjønnsidentitet».

Det kan fremstå stusselig når kategoriene blir utydelige om hva man faktisk prøver å favne og rapportere. Det har nok ligget noen stereotypier i kjølvannet av forskningsprosessen. Men det er også samfunnsnormene og grupper spesielt utsatt for diskriminering på grunn av seksualitet og kjønnsidentitet som minner oss på hvilke personer som kan defineres som «ulik». Hvordan en samisk funksjonsvariert homofil transmann hadde kunne blitt representert gjennom denne rapporten er også usikkert, i forhold til om den tar i betraktning interseksjonene et menneske kan befinne seg i.

Institusjonene er først og fremst bygget, egnet og tilrettelagt for samfunnets privilegerte posisjoner som deriblant er heterofile, ciskjønnede, hvite og funsjonsnormative. Ved å sette søkelyset på mangfold, blir det også tydelig hvilke levekår en ansatt eller kunstner må ha for å verdsettes som noe mer enn en minoritetsambassadør.

Er det realistisk å kunne få en anerkjennelse fra kunst og kultur institusjonene for hvordan det er å møte arbeidsplassen som har en historie med å skape diskriminerende holdninger i kulturen mot deg som skeiv, samisk, kvinne, melaninrik og/eller funksjonsvariert?

Spørsmål og usikkerhet dukker opp; Får jeg denne jobben eller muligheten fordi jeg er ønsket, eller fordi jeg kan bidra til en mangfoldig statistikk?

Det betryggende svaret om at man faktisk er ønsket, vil gjerne vise seg i hvordan institusjonelle grep blir gjort for å tilrettelegge. Og at man blir omtalt med respekt på likhet med alle andre ansatte.