– Hvorfor tilbyr Rikshospitalet en håpløs og elendig behandling til personer med kjønnsinkongruens?

Det er mange som ikke forstår alvoret rundt at personer med kjønnsinkongruens ikke får tilpasset og god nok hjelp.

Kort fortalt har Rikshospitalet (NBTK) et behandlings-monopol.

Dette er basert på at folk med dårlig psykisk helse, går utenfor kjønns- og heteronormen kan slite seg gjennom utredningen.

Dårlig psykisk helse

Mange pasienter som henvises/blir utredet har dårlig psykisk helse og/eller selvmordstanker. Mange av oss føler på sterk kjønnsdysfori og blitt utsatt for diskriminering rundt omkring. En kommer ikke inn dørene på NBTK for moro skyld.

Mange opplever til tross for det å bli møtt med skeptiske blikk.

Noen velger selv å avslutte utredningen for å starte hormonbehandling privat/går privat tillegg til utredningen på NBTK fordi en ikke klarer all ventingen, får utredningen avsluttet av behandlerne, eller kommer ikke inn det hele tatt.

Kjønnsnormen

Når det gjelder kjønnsnormen så får ikke-binære ingen hjelp av NBTK.

Det blir forventet av meg som transkvinne å gå i kjole, høyhælte sko og sminke meg.

Med den tankegangen blir ikke jeg sett på som kvinne. Jeg har ingen høyhælte sko.

Jeg har venner som er cis-kvinner som heller ikke har høyhælte sko, men likevel blir sett på som kvinner.

Heteronormen

Det forventes at jeg skal like gutter. Jeg “ljugde” derfor på skjemaene etter første time, men funnet ut at liker jenter.

Igjen, jeg har venner som er cis-kvinner, liker jenter, men likevel blir sett på som kvinner.

Faktisk så var det kun menn, kvinner og transkjønnet jeg kunne velge mellom.

Verken spørsmål om hvordan en går kledd eller kjønn en liker er relevant for behandlingen.

Jeg husker det som svært svært traumatisk å bli plassert ut på gangen å fylle ut 29 sider med masse ubehagelige spørsmål om f.eks sexlivet mitt. Det er heller ikke relevant behandlingen.

Hvis en krysser av på samtlige punkter over, kan det bli utfordrende under utredning. Dårlig psykisk helse vil nok veie tyngst i forhold til å få utredningen avsluttet.

Ut ifra min opplevelse har NBTK enda større forventninger for hvordan transpersoner skal være enn samfunnet generelt. Det er ikke akseptabelt hvordan transpersoner og ikke-binære trakasseres av et offentlig sykehus, som i teorien skal tilby helhetlig og tilpasset behandling, og ikke minst strekke ut hånda for en gruppe med dårligst livskvalitet.

Jeg skrev en kronikk i Blikk i fjor sommer, men fikk diagnosen “Z-76.80, kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder” i november.

NBTK holdt på å avslutte utredningen grunnet dårlig psykisk helse og suicidalitet, men de prøvde ikke å undersøke hvorfor.

Det var nettopp på grunn av sterkt ubehag til kroppen (kjønnsdysfori), og at jeg droppet ut av videregående skole, da jeg ble utslitt av trakasserende og transfobiske lærere.

Det hadde blitt verre uten hjelp. Ennå er ventetiden videre lang.

Avvikling av behandlings-monopolet må skje fortest mulig!

For mange er utredningen omfattende og ubehagelig, det finnes flere kronikker om det, for eksempel disse tre:

«Livredd» er ordet som beskriver transfolk under utredning på Rikshospitalet best (Nettavisen)

Fagfolk krangler om hva som er det beste for transungdom (NRK)

Misbrukte Rikshospitalet et avsluttet forskningsprosjekt i utredning av transpersoner? (Sykepleien)

Julia Amelia Bøhmer, transaktivist