«Hva betyr å angre?»

«Vi kan ikke nekte en hel pasientgruppe hjelp av frykt for at 1 til 2 prosent transfolk kan finne på å angre», skriver Karoline Skarstein og Luca Dalen Espseth.

Publisert

Hvordan skal vi tolke Nasjonal Behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens sine uttalelser og tall? spør Karoline Skarstein og Luca Dalen Espseth i denne kronikken.

I en større sak på NRK uttaler Nasjonal Behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) seg om flere aspekter ved kjønnsbekreftende behandling. De snakker blant annet om en “eksplosiv økning” i antallet som “angrer” på kjønnsbekreftende behandling.

Karoline Skarstein og Luca Dalen Espseth.
Karoline Skarstein og Luca Dalen Espseth.

NBTK sier selv at de har hatt en ti-dobling av antall henvisninger til kjønnsbekreftende behandling over de siste ti årene. Det betyr altså at man gir behandling til langt fler enn før.

NBTK har ved flere anledninger “slått alarm” om økningen. Vi mener det er opplagt at forklaringen ligger i mer åpenhet i samfunnet, mer informasjon om at kjønnsbekreftende behandling finnes, bedre rettigheter for transpersoner og et helsevesen som i større grad nå enn tidligere tar transpersoner på alvor og henviser videre til behandlingstjenesten.

Vi vet alle at et menneske ikke kan endre hverken seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Folk blir ikke plutselig trans.

NBTK prøver å fremstille det som om økningen liksom kan skyldes noe annet, da må NBTK også komme på banen med en plausibel forklaringsmodell.

Eksplosiv økning?

I neste åndedrag snakker NBTK om en annen "eksplosiv økning”, nemlig i antallet som “angrer” på kjønnsbekreftende behandling.

Her legger de frem tall som speiler økningen i antallet pasienter. Om de før hadde 0-2 personer som angret i året og nå har 10-15, er det en økning i takt med antall henvisninger.

Størrelsesforholdet er altså fortsatt likt det for ti år siden og meget lavt. Det blir en misvisende fremstilling fra NBTK sin side. I tillegg må vi spørre NBTK hva de legger i begrepet angring, for det fremstår som om de mener at alle som for eksempel begynner på hormoner og så raskt finner ut at det ikke passet for dem, er en slags “angrer”.

Det er uredelig når leseren sitter igjen med et bilde av at disse femten er noen som har gjennomgått omfattende hormonell behandling og genitalkirurgi før de finner ut at dette var feil.

Det er en vesensforskjell på å ha gått på hormoner i 3 måneder og så slutte, og det å ha gjennomgått mer omfattende kjønnsbekreftende behandling. Det betyr heller ikke at de “angrer” på å ha bedt om hjelp som transpersoner.

Grov feilbehandling

NBTK bør derfor også tydeliggjøre hva de legger i begrepet angring.

Det skjer ytterst sjeldent at noen våkner en dag og tenker at de i mange år har tatt feil av hvilket kjønn de er, og om NBTK her sitter med annen informasjon må de gi den informasjonen til brukerorganisasjonene og offentligheten, på en redelig og edruelig måte.

Om man ser en reell økning i andelen som angrer så må man forske på dette. Hva er det som gjør at mennesker ønsker kjønnsbekreftende behandling, men så finner ut at dette ikke ble rett for dem?

Kan det også være noe galt med behandlingsopplegget til NBTK? Vi kan ikke nekte en hel pasientgruppe hjelp fordi vi frykter at 1-2 prosent kan finne på å angre.

Feilbehandling skjer, vi skal minimere faren for det, men vi kan ikke nekte en hel gruppe helsehjelp. Det ville også være grov feilbehandling

Medisinsk katastrofe?

Kim Alexander Tønseth, kirurg ved NBTK, sier at vi risikerer en stor medisinsk katastrofe om vi ikke trekker i nødbremsen og slutter å gi behandling til transpersoner før vi vet mer om hvorfor flere ber om hjelp.

Vi mener at tilbudet slik det ser ut i dag og har sett ut de siste 50 årene er den store medisinske katastrofen, de aller fleste som har søkt om hjelp har ikke fått noe tilbud. Og selv ved helsedirektoratets nye retningslinjer er det usikkert hvordan apparatet vil se ut i fremtiden.

Tiår med dårlig helsetilbud ser vi blant annet igjen i levekårsundersøkelser der 30 prosent av transfolk oppgir å ha forsøkt å ta sitt eget liv (det store flertallet før de fikk tilgang på behandling) og i de over 500 personene som har gjennomgått kastrering for å kunne endre juridisk kjønn.

Det er NBTK sin nåværende og tidligere praksis som er den reelle medisinske katastrofen.

Karoline Skarstein, transperson, og Luca Dalen Espseth, rådgiver i FRI.

Powered by Labrador CMS