«Konverteringsterapi har ikke noe faglig grunnlag»

Dette er en kronikk. Teksten står for skribentenes regning.

Ole Christian Vedvik skriver at «dersom unge, identitetssøkende mennesker med ukritisk støtte fra terapeuter og medisinsk fagpersonell ledes inn i ’kjønnsbekreftende behandling’, og i etterkant opplever har medført en betydelig skade på kropp eller helse – da vil disse nevnte terapeutene være fritatt for ansvar?»

Normalt ville jeg ikke latt en slik uttalelse ta av tiden min, men når det er publisert i en skeiv avis som Blikk, så må jeg ta det mer på alvor, og som ressursperson hos Regionalt Senter For Kjønnsikongruens (RSKI) i Vestfold er jeg unikt kvalifisert til å besvare Vedviks påstander.

Her viser Vedvik at han har misforstått helt hva kjønnsbekreftende behandling faktisk innebærer.

For det første er det feil å påstå at man blir møtt med «ukritisk støtte». Dette er tross alt kvalifisert helsepersonell som jobber under Norsk lovverk med alle de kravene, rammene, og ansvaret det innebærer.

Målet med behandling er ikke å tvinge en person gjennom hormonbehandling og genitaloperasjon, men å samarbeide med hver enkelt pasient for å finne ut av hva de trenger for å leve et godt liv. Det er ikke uvanlig at behandler stiller potensielt vanskelige eller ukomfortable spørsmål, men dette er også ofte nødvendig for at pasienten skal orienteres skikkelig, og at behandlere skal forstå det fulle omfanget av pasientens kjønnsinkongruens og hva som må til for å behandle dette.

Jeg har selv tatt del i behandling, individuelt og i grupper, ved Regionalt Senter for Kjønnsinkongruens (RSKI) (én gang som pasient, senere flere ganger som rådgiver), hvor dyktige behandlere går gjennom effekter, bivirkninger, og risikoer ved hormoner og kirurgi, selv om den slags behandling ligger langt i fremtiden for pasienten. Blir man informert tidlig, har man jo bedre forutsetninger for å ta et godt og riktig valg.

Kjønnsbekreftende behandling for mindreårige innebærer rådgiving som er bygget på mange tiår med grundig forskning, og endring av kjønnsuttrykk (klær, hår, navn, pronomen, etc.) som per dags dato ikke har noen kjente negative effekter, siden alle disse endringene er reverserbare.

Tvert imot viser nyere forskning at å utforske kjønnsidentitet og uttrykk generelt er sunt for barn og ungdom og til og med voksne, nettopp fordi det gir en mer helhetlig forståelse av hva kjønn betyr, både hos seg selv og hos andre.

Hvis en jente for eksempel kler seg som Super Mario til Halloween og det senere viser seg at barnet føler seg tryggere, mer komfortabel og mer selvsikker som gutt, så er ikke det fordi kostymet magisk ga de en vrangforestilling, men heller at fordi barnet så en mulighet som de ikke var klar over før, og da kan steder som RSKI hjelpe både selve barnet og deres familie å finne ut hva dette betyr - om det betyr noe i det hele tatt. Så lenge de føler seg mer hjemme i sin kropp og identitet, så har behandlerne gjort jobben sin.

Hormonbehandling og kirurgi blir også aldri utført på mindreårige, og all annen form for behandling blir gjort i tråd med Norsk lov, av kvalifiserte behandlere, basert på internasjonal forskning.

På motsatt side har vi konverteringsterapi, hvor målet er utelukkende å overbevise personen om at de absolutt ikke er homofil eller trans, eller «kurere» deres skeivhet, ofte med bruk av utpressing, sosial isolasjon og bokstavelig tortur - noe som aldri blir brukt i behandling for kjønnsinkongruens.

Det finnes fortsatt ingen forskning som har demonstrert at konverteringsterapi er effektiv. Forskning har tvert imot påvist at folk som har gjennomgått konverteringsterapi ikke blir mindre skeive - de blir bare flinkere til å skjule sine skeive trekk. Dette medfører i de fleste tilfeller en alvorlig økning i depresjon og selvmordsrisiko. Det er ikke «hjelp», slik Vedvik sier, men mishandling utført av personer som ofte ikke er kvalifiserte eller sertifiserte til å drive med psykologisk behandling.

I motsetning viser forskning stadig at kjønnsbekreftende behandling reduserer depresjon og selvmordsrisiko, og forbedrer livskvaliteten til den enkelte betraktelig. Kjønnsbekreftende behandling har til og med statistisk høyere suksessgrad enn kneproteser!

Så til sist kan vi besvare Vedviks spørsmål om hvorvidt kjønnsbekreftende behandlere er fritatt for ansvar; nei, det er de ikke!

Kjønnsbekreftende behandling innebærer risiko - akkurat som all annen behandling fra fysioterapi til cellegift til migrenemedisiner - og behandlere har plikt til å ikke bare informere om risiko og ha pasientens informerte samtykke før de gjennomfører noe som helst medisinsk eller kirurgisk, men også å handle i pasientens beste. Hvis skader oppstår som følge av uforsvarlig behandling, skal dette følges opp i henhold til Pasientskadeloven.

Dette er standard i all faglig helsepraksis i Norge, og sånn skal det også være.

Konverteringsterapi har ikke noe faglig grunnlag, og det blir stadig demonstrert hvor skadelig det er for folks helse, og det er derfor god grunn til å definere de som utfører dette, som Vedvik beskriver dem, «terapeuter som legger vinn på å hjelpe mennesker med kjønnsinkongruens til å finne en trygg identitet med utgangspunkt i deres medfødte kropp» som kriminelle.