Hvilken forståelse har vi egentlig om eksistensen?

Det er nok et spørsmål mange bør stille seg før de begynner å så tvil om legitimiteten til andres eksistens. I det siste har vi hatt en rekke «debattanter» som har gjort et poeng ut av å så tvil om legitimiteten til transpersoners eksistens.

Deriblant har vi fått uttrykk som føle-kjønn og fått avkrevd «vitenskapelige» bevis for at kjønnsidentitet, føle-kjønn eller kognitivt kjønn eksisterer.

Ironisk nok, har mange av disse vært homofile og kristne. Vi kan heller ikke glemme at mange av de «kjønnskritiske» som ber om beviser blir ekstra tårevåte på 17. Mai.

Den årvåkne leseren vil nok allerede nå se at det er en brist i logikken deres. Mye av det de holder kjært står svakere enn de tror.

Ta for eksempel legning. Jeg er homofil, men hvis kjønnsidentitet er en følelsesgreie er det samme sant for homofili.

Det som gjør at jeg er i homofil er jo i primært i hodet mitt, og det er via hjernen min at alle fysiske responser til erotisk stimuli foregår. Det er også prosesser i hjernen min som gjør at jeg blir forelska.

Ah, forelskelse! De sjeldne gangene det skjer!

Hvordan kan vi homofile, lesbiske eller bifile si at sikkerheten til vår eksistens står mer fjellstøtt?

Altså, man kan sikkert hevde at man har fått forsket mer på homofile og funnet noen beviser på genetikk og kognisjon, men hva så? Det er fremdeles i hodene våre.

Men hva så? Hvorfor skulle ikke det være nok? Er det ikke nettopp hodene våre som er basisen for hele vår eksistens som mennesker?

Gjennom hodene våre tenker, føler og opplever vi verden vi lever i. Uten hjernen er vi bare en fysisk kropp uten en pilot. Sagt med andre ord, vi ville være daukjøtt uten mål og mening.

Ingenting ville gitt mening uten en hjerne, og vi kan heller ikke erkjenne verden utenfor og innenfor oss selv uten hjerne.

Hjernen er primus motor for hele vårt eksistensielle grunnlag. Vi tenker, derfor er vi, hvis jeg skal tjuvlåne litt Descartes.

Tenkning var ifølge Descartes vårt mest sikre bevis på at vi eksisterer. Selv om Descartes gudebilde ble noe blandet inn i filosofien hans, vil jeg likevel si at han var inne på noe.

Nå var ikke ideen om at vi alle lever i en simulasjon etablert på Descartes tid, men vi kunne potensielt gjort det.

Om vi lever i en fysisk verden bygd av materie eller en digital verden har dog ikke så mye å si. Uansett om vi tenker gjennom nevroner eller 101010, så tenker vi og erkjenner vi.

Våre tanker er likevel et bevis på at vi eksisterer på en eller annen måte. Det eneste som er potensielt usikkert er hvordan virkeligheten er bygd opp. Materie eller bits? Men who cares?

Vi lever i en verden der tankene, følelsene og erkjennelsen vår er det eneste som egentlig gir mening.

Ikke at jeg føler for å tvile på vår fysiske virkelighet, men det er noe å ta til betraktning når man legger så mye vekt på vår fysiske virkelighet.

Kanskje ikke alt som betyr noe er fysisk. Kanskje det viktigste av alt er vår subjektive eller intersubjektive virkelighet.

Men når vi tar i betraktning hva mennesker mener er virkelig eller falskt, er likevel mye av det mennesker tar for gitt arbitrært og ideologisk.

Disclaimer før jeg får videre:

Alt jeg skriver nedenfor har en biologisk komponent (hvis vi tar for gitt at det biologisk finnes og egentlig ikke egentlig en del av vår idéverden på den serveren vi er plassert på).

La oss gå tilbake om å så tvil om virkeligheten.

Hvis vi kan avvise kjønn og legning ved å legge vekt på det fysiske og det «objektivt virkelige», hva annet kan vi potensielt avvise?

Vi vet jo at mange av de som er ivrige med å avvise eksistensen til transpersoner og ikke-binære, og som bruker reduktive begreper som følekjønn, er reaksjonære kristne.

Mange av de som ønsker å så tvil om andre, opprettholder kanskje det minst objektivt sikre fenomenet av dem alle. Troen på en eller flere gudeskikkelser.

For hva oppgir gjerne konservative kristne som beviset på Gud, Jehovas eksistens?

Kristne sier gjerne at de bare vet at Jehova eksisterer fordi at de har følt ham i hjertet sitt. Ergo, har kristne en føle-gud.

De har ingen fysiske beviser for Jehovas eksistens utenom egne følelser. De peker deretter til bibelen, deres egen bok som et sikkert bevis for Jehovas eksistens, og når du spør om hva som gjør bibelen sann, er det fordi det er Jehovas ord.

Og når du spør dem hvordan de vet at det er Jehovas ord, så sier de: Fordi bibelen sier det. Med andre ord får vi en sirkulær argumentasjon som ingen ende vil ta.

Andre bruker det faktum at ingenting kan komme fra ingenting som bevis. Altså et argument basert på «logikk». Selv om det åpenbart er sant at ingenting kommer fra ingenting, betyr ikke det at universets må ha opphav i din gud.

Eksistensen kan like gjerne komme fra en annen entitet eller skikkelse, eller mest sannsynlig ha et så langt uforklarlig opphav.

Eller kronjuvelen av alle argumenter mot ingenting kan komme fra ingenting
argumentet: Kanskje Ingenting aldri har eksistert. 

Tenk om vårt univers kommer fra noe annet fysisk som eksisterte i forkant av universet vårt? Tenk om Noe alltid har eksistert, men at vi med den begrensa innsikten vi har, ikke har og kanskje aldri vil få tilgang på dette Noe.

Derfor er ikke det selvfølgelige svaret på dette tomrommet at det må ha kommet fra Jehova, men at vi ikke vet og kanskje aldri vil få vite hvor universet kommer ifra.

Det finnes sikkert flere argumenter jeg kunne dekonstruert og revet i fillebiter, men alt i alt, etter alle argumentene de bruker for å bevise sin guds eksistens står de igjen med en Føle-Jehova.

Altså, her mener jeg at transfenomenet står mye sterkere enn Jehova fenomenet.

Transpersoner forteller om hvordan de opplever seg selv i verden de lever i. Ikke om måten hele fuckings universet er bygd opp.

Til seg selv har transpersoner faktisk direkte tilgang. De har direkte tilgang på hva de føler, tenker og erkjenner.

Sinnssykdom er også utelukket blant transpersoner. De av oss som kjenner transpersoner og har dem som kjære venner vet de er oppgående mennesker som er i stand til rasjonell tenkning på alle andre fenomener de møter på.

Kristne har ikke direkte tilgang på universet, selv om de hevder å ha denne kontakten via Jehova som fungerer som en satellittdisk, og derav et slags satellittunivers i hodet sitt.

Vi vet dessuten at det finnes forskning som bekrefter at transpersoner eksisterer, men det skal man ikke måtte behøve å lene seg på.

Kikk ut av vinduet, eller kom til en skeiv arena!

«Der har du en mann med trønderbart, stresskoffert og vandrestokk,» skriker barnet entusiastisk til sin forelder. Du som voksen kan titte bort og si: «Jovisst, der står han i hele finstasen!»

Å si at han ikke eksisterer når han står rett foran deg ville nok være et tegn på å være bittelitt gal.

Vel, med mindre man er blind eller andre kraftig synsvariasjoner, men da kan du jo bruke taktil sansning for å bekrefte sannheten, men for gud skyld: be mannen med bart om samtykke først.

Jeg erkjenner transpersoner og ikke-binære med hele mitt sanseapparat, derav eksisterer dem i mitt univers. Å fornekte dem virker sprøtt i mitt hode.

Gud derimot, har jeg aldri sett snurten av!

Videre for å motbevise virkeligheten!

Slik jeg nevnte innledningsvis, er mange av dem som er opptatt av å avkrefte eksistensen til transpersoner og ikke binære også veldig opptatt av å feire 17. mai.

17. mai er for øvrig den dagen jeg føler meg minst norsk. Jeg klarer ikke å engasjere meg i 17. mai som jeg føler er selvforherligende nasjonalromantikk med idealer de uansett ikke følger resten av året.

Hvorfor feirer nordmenn 17. mai? For å feire at vi som nasjon eksisterer.

Men hvor stødig står en nasjon sånn objektivt sett? Klart, vi kan si at nasjoner eksisterer i kraft at vi som fellesskap opprettholder det gjennom enighet og praksiser som faktiske er fysiske.

Ikke minst, kan vi si at nasjoner eksisterer på papiret gjennom nasjonale og internasjonale avtaler osv.

Samtidig kan vi si at nasjonen eksisterer fysisk der ute? Vel, landmassen Norge består av eksisterer som en fysisk realitet.

Nasjonen derimot finnes ikke som en fysisk og absolutt realitet. Vi ser også at «nasjonen» Norge har vært større og mindre enn det vi er nå. Norge har dessuten både vært under Danmark og Sverige.

Men igjen, ingenting av dette var fysiske realiteter. Dette var juridiske og sosiale realiteter som ble opprettholdt fysisk makt og avmakt.

Folk har enten lagd seg en identitet rundt en fysisk landmasse og lagd en haug med fysiske papirer som sier vårt og ikke deres, eller så har de ekspandert seg til imperier gjennom fysisk militærmakt.

Slik Russland forsøker å gjøre mot Ukraina og slik Israel prøver å gjøre mot Palestinerne. Vi kan jo heller ikke glemme Romerriket som vi menn visstnok tenker på minst en gang om dagen.

Så i realiteten er nasjoner holdt oppe av følelser av ulike slag. Altså, en følenasjon eller føleimperie.

Følelser som kan inkludere, men er ikke begrenset til: Frykt for vold, tilhørighet, stolthet, sinne, følelsen av de andre i forhold til andre, følelsen av legitimitet og så videre.

Advarsel: Bieffekter kan inkludere fremmedfrykt, selvforherligelse, nasjonalromantikk og gå i trange og ubehagelige nasjonaldrakter.

Betyr det at nasjoner ikke er fysiske og objektive realiteter at vi må avvise nasjoner fordi de er basert på et slikt løst og arbritrært grunnlag?

Nei selvfølgelig ikke. Følelsen er nok for å godta Norges eksistens.

At vi er enige, føler tilhørighet til, og har den militære makten til å opprettholde ideen om nasjonen Norge er mer enn nok. Vi trenger ikke å ha naturvitenskapelige beviser for Norges eksistens, og ingen har noensinne gjort det heller.

Subjektive og intersubjektive fenomener er legitime. Fenomener basert på følelser er legitime.

Derfor er endel folks motstand mot transpersoner og ikke-binæres eksistens basert på at transpersoner og ikke-binære føler at de eksisterer, ekstremt arbitrært og selektiv.

For hvis du ber folk om å bevise sin legning, gud eller sin nasjon har de ikke nødvendigvis noe mer å rutte med selv. Deres grunnlag for eksistens står ikke noe sterkere enn transpersoner.

Derfor kan man argumentere for at de spenner bein på seg selv når de velger å argumentere mot det de anser som sosiale, men ikke fysiske virkeligheter.

Ikke alt som eksisterer består av fysisk materie. Mye som eksisterer, eksisterer fordi vi har blitt enige om at de eksisterer. Ikke fordi vi fant beviser for det i et laboratorium i et eller annet reagensrør.

Selv om de fleste sosiale fenomener som vi føler er virkelige alltid har en eller annen fysisk realitet knyttet til seg.

Det sant for legning og kjønn. Det er sant for nasjon og ideologi. Vel, utenom Jehova da. Hen har ingen av oss sett snurten av.

Vil jeg derimot avise ting basert på følelser? Nei!

Jeg vil derimot hevde at å betvile andres virkelighet fordi de er basert på følelser, tanker og kroppslige erkjennelse, viser en ufattelig kaldhet som ikke viser fram gode medmenneskelige kvaliteter.

Det viser ikke et menneske som ønsker å ivareta sine medmennesker. Det viser et menneske som vil herske over andre mennesker, og hevde deres sannhet over alle andre menneskers levde liv.

Det går knapt an å bli mer usympatisk enn det.