Masseskytingen

– Jeg vokste opp på London Pub

– Jeg kom inn døra på London Pub første gang som 19-åring, og har siden brukt mye av voksenlivet mitt der, sier Kristian Domenic Blix.

– Jeg innser at vi ikke kan ta tryggheten som en selvfølge, sier Kristian Domenic Blix.
Publisert Sist oppdatert

Flere tusen trosset politiets anmodning og møtte opp på Rådhusplassen selv om den offisielle solidaritetsmarkeringen ble avlyst. En av de som møtte opp, til tross for redsel, var Kristian Domenic Blix (36), stamgjest på London Pub.

– Jeg var ikke på London Pub den kvelden. Jeg jobber som hjelpepleier og hadde kveldsvakt. Etter jobb la jeg fra meg telefonen og gikk en lang tur, som jeg pleier. Det er så deilig å lufte hodet alene etter jobb. Da jeg kom hjem igjen sjekket jeg mobilen, og forstod ingenting. Det var så mange meldinger fra venner som spurte om jeg var ok og om jeg var i trygghet, sier han til Blikk.

– Det var så mange følelser. Hvem var drept? Hvem var skadet. Det var grusomt å leve i uvisshet og ikke vite om vennene mine på London Pub var drept eller skadet.

Han har venner og bekjente blant de døde og skadde etter terrorhandlingen, og er opptatt av å minnes de døde, og samtidig ta vare på de skadde.

– Jeg mener det er viktig at media skriver om terroren og at den rammet det skeive miljøet. Men noen pressefolk må skjerpe seg! Noen maser og vil ha tilgang til de skadde vennene våre, men da svarer jeg bestemt nei. De trenger omsorg og ro, og det må vi gi dem.

Det skeive nabolaget

London Pub på C. J. Hambros plass i Oslo, åpnet dørene i 1979, bare sju år etter avkriminaliseringen av homofili. Puben anses av mange som selveste definisjonen på det skeive utelivet og er i dag Norges eldste skeive vannhull og møtested. Metropol, det første offentlige utestedet, stengte dørene i 1989.

Da London Pub åpnet, var den en upretensiøs pub i britisk stil som homsene snart la sin elsk på. Rundt midten av 1990-tallet ble London Pub også offisielt en homopub og har siden vært åpen hver eneste dag, fra klokka tre på ettermiddagen til halv fire om natta, året rundt – til og med på julaften. Trolig er det få steder som forbindes så kraftig med «miljøet» som London.

Kristian Domenic Blix er ikke bare stamgjest. Han har også vært en av ildsjelene som holder hjulene i gang på London Pub, gjennom bingo-kvelder og som dragartist under navnet Viola Greåker.

– London Pub har betydd mye for meg, og for veldig mange andre i det skeive miljøet. Jeg har knyttet sterke vennskapsbånd på London Pub. Jeg har på mange måter vokst opp på London Pub. Jeg kom inn døra første gang som 19-åring, og har siden brukt mye av voksenlivet mitt der.

Kjenner på frykt

Mandag 27. juni var Kristian tilbake på London Pub etter at de åpnet dørene igjen etter terroren.

– Det var tøft. Samtidig var det trygt og godt, fordi jeg hadde så mange venner rundt meg. Det var så godt å se sjefen sjøl Avni igjen, og gi han en god klem. Nei, det var både trygt og vondt å være der igjen. Men det vondeste i dag var å stå utenfor Herr Nilsen, hvor drapene skjedde. Det var der vennene våre mistet livet. Herr Nilsen er også en del av det skeive nabolaget, selv om det ikke er et skeivt utested. Vi skeive går på alle utestedene som ligger i det nabolaget.

Blikk møter Kristian på Rådhusplassen, hvor han er sammen med tusenvis av andre denne mandagskvelden. Han har regnbuen i ansiktet, er stolt og nekter å la seg tie i hjel.

– Men jeg kjenner en frykt i kroppen. Jeg innser at vi ikke kan ta tryggheten som en selvfølge, og nå må det skje noe. Det er ikke første gang vi blir angrepet, verken her hjemme eller i utlandet. Det er lett å være naiv og tro at Norge er et trygt land. Mitt største ønske er at alle de vakre menneskene rundt meg skal være trygge. Jeg kjenner på den frykten. Senest i dag, når jeg så en mann med svart ryggsekk. Er han en terrorist? Vi skal ikke måtte leve med sånn angst, sier Kristian Domenic Blix til Blikk.

Powered by Labrador CMS