Håpet er det viktigste vi har

Det er en vanskelig tid for oss skeive. Vi ser økt hatretorikk og politiske tilbakeslag mot hardt tilkjempede rettigheter, ikke bare ute i verden, men også hjemme i Norge. Nesten hver dag leser vi minst én ny nedslående nyhet eller rapport om skeives situasjon, og nesten hver dag leser vi minst én ny negativ, nedsettende eller «kritisk» kommentar om sånne som oss. Slik kan det i alle fall føles.

Det er forståelig at mange av oss er usikre og nervøse. Det er forståelig at mange av oss er redde for fremtiden. Det er en frykt jeg selv har kjent på, og som gjennom flere år har gitt meg mange søvnløse netter, og enkelte dager hvor jeg har vært nødt til å lene meg på gode venner og familie for å holde meg flytende.

Jeg mener imidlertid at vi som skeivt miljø kan bli flinkere til å adressere angsten og usikkerheten vår på en konstruktiv måte. Når vi deler skeive nyheter oss imellom, enten det skjer i den fysiske virkeligheten eller på sosiale medier, observerer jeg at det ofte er det dystre og vonde som deles, ikke sjelden med en bismak av resignasjon: «Det går bare én vei, nemlig nedover». Jeg opplever at dette kan gå altfor langt, og jeg mener at de negative spiralene slike diskusjoner ofte ender i, er til betydelig mer skade enn gagn for det skeive miljøet og den skeive bevegelsen.

Vi bør bli flinkere til å se og anerkjenne den komplekse totaliteten i det som skjer i Norge og verden, og vi bør i større grad anerkjenne viktigheten av håpet, som jeg anser som selve fundamentet for all frihetskamp.

Det er viktig å være oppdatert på alle sider ved verden rundt oss, og det er viktig å vite hvem motstanderne våre er og hva de holder på med. Å kun fokusere på det som er koselig, og lukke øynene for truslene rundt oss, er en ubalansert og farlig måte å tenke på. Samtidig er det like ubalansert, og like farlig, å selektere vekk alt det positive og skape oss et feilaktig inntrykk av at alt er tapt og at vi like gjerne kan sette oss ned og gi opp.

Jeg har forståelse for at folk er pessimistiske. Pessimismen er en menneskelig forsvarsmekanisme; ved å innta en pessimistisk grunnholdning sparer man seg selv for skuffelser når de kommer. Det må være lov å søke tilflukt i pessimismen av og til.

Det som er farlig, er når pessimismen glir over i håpløshet. Om vi skal kjempe for et bedre samfunn, er håpet det viktigste våpenet vi har. Håpet er tilliten til at selv om seieren ikke er sikret, så er den i alle fall mulig. Utgjør ikke dette til syvende og sist selve grunnlaget for frihetskamp? En aktivist i Sør-Afrika sa en gang til meg at håp er en luksus som kun de privilegerte kan tillate seg. Dette er jeg helt uenig i. Vi kan ha et bunnsolid politisk program og en plettfri strategi, men samme hvem vi er kommer vi ikke langt uten håp.

Defaitisme – troen på at kampen uansett er tapt – er håpets verste fiende, og derfor et alvorlig hinder for vår egen skeive frihetskamp. For hvorfor skal vi orke å kjempe for skeives rettigheter hvis vi allikevel er sikre på at vi alle kommer til å leve under russiske tilstander om få år, samme hva vi gjør? Hvorfor gidde å kjempe for et bedre behandlingstilbud for transpersoner i Norge dersom vi er sikre på at det statlige behandlingsmonopolet uansett kommer til å lykkes i å torpedere alle forsøk på endring? Hva er vitsen med å kjempe for en bedre fremtid dersom vi «vet» at den fremtiden uansett ikke er annet enn et uoppnåelig luftslott?

Jeg har sett mange venner og kjente som har tenkt slik – ja, jeg har selv tatt meg i å tenke slik. Defaitismen og håpløsheten er imidlertid et selvbedrag.

I media – både mainstream-media og skeive kanaler – rapporteres det daglig om tilbakeslag mot skeives rettigheter og sikkerhet. Dette vet vi; det er ikke noe nytt. Men det rapporteres også om seire. Bare de siste månedene har vi blant annet sett at forsøk på å forby drag og kjønnsbekreftende behandling for barn og unge er blitt stoppet av rettssystemet flere steder i USA, at kjønnsnøytralt ekteskap er blitt lovlig i Nepal, og at både Finland og New Zealand har myknet opp lovgivningen rundt endring av juridisk kjønn.

Det er riktig at vi står overfor mange store utfordringer, og alvoret i situasjonen er stort, men en håpløs holdning er ikke i tråd med virkeligheten.

La oss slutte å overfokusere på de dårlige nyhetene på bekostning av de gode, la oss utvise sunn kritisk sans når vi leser og deler saker, la oss slutte å trekke hverandre ned, og la oss bli bedre til hjelpe hverandre med å se helheten og tenke balansert, både av redelighetshensyn og for livsgledens, den psykiske helsens og kampmoralens skyld. Løfter vi blikket litt, ser vi at vi har mye å tro på og alt å kjempe for.

La oss nære håpet! Selv om seirene våre kanskje føles små, så er selv det minste fremskritt et vitnesbyrd om at en annen og bedre verden er mulig. Utviklingen går ikke bare én vei, den kan gå både frem og tilbake, og ingen kan se inn i fremtiden – selv ikke skeive aktivister.

Vi må heller aldri glemme at skeive og andre minoriteter har vært igjennom langvarig undertrykkelse og enorme tragedier tidligere, og likevel aldri kapitulert.

Jeg bærer håpet med meg. Selv om også jeg har hatt dårlige dager, har jeg aldri mistet håpet av syne. Og jeg gir meg selv lov til å føle glede og være menneske oppi alt som skjer. Jeg har sagt mange ganger før at det å leve og blomstre som skeiv, som trans, som minoritetsperson, kanskje er den sterkeste motstanden vi kan vise dem som vil oss vondt. Men det er også et annet aspekt ved dette: Gjennom å leve og blomstre kan vi gi håpet i gave til de av oss som har mistet lyspunktene av syne og som trenger noe å holde fast ved. Ja, vi kan til og med trøste og inspirere oss selv, i våre egne tunge perioder.

Håpet er det viktigste vi har. Hold alltid fast ved det.