– Jeg følte meg trygg i Norge. Men i år ble to mennesker drept og flere skadet

Første gangen jeg sto frem som “litt homo … ca. 20%”, gikk jeg i andre trinn på barneskolen. Jeg sa det til kun en person. Dagen etterpå tok jeg det tilbake, og kalte det en vennskapstest på at det ikke ble sagt videre innen skoledagens slutt den neste dag.

Jeg har alltid visst at jeg er annerledes enn det samfunnet ønsket; min trang til å leve mitt innerste jeg har bestandig lyst noe sterkere enn frykten for samfunnets reaksjon på hvem jeg er. Men ofte ble mine valg basert på en personlig sannsynlighetsanalyse på om mine valg fikk meg til å havne innenfor eller utenfor den usynlige normbarrieren.

Imaginær rosa trekant

Gutter spiller fotball. Så jeg spilte fotball. En annen gutt i klassen likte teater, så da kunne jeg også like teater. Men ingen gutter danset, så da kunne ikke jeg danse. Og sånn analyserte jeg sosiale situasjoner. Valg, for å unngå å feste en imaginær og rosa trekant på huden min.

Hadde det den gang vært hetero-avvikende representasjon på main-stream media, samfunnsfaglig kompetansemål om å ha samtale om kjønn og seksualitet i andre trinn og feiring av pride i barnehagen, hadde jeg kanskje fortsatt å “være ute” etter andre trinn. Kanskje jeg hadde meldt meg på dans, på sang og på andre aktiviteter jeg var interessert i, men ikke turde fordi jeg var redd for å havne utenfor.

Åpnet skapdøren

Spol frem til nyttår 2008, og flere forsøk på å komme ut senere. Jeg hadde gått et halvt år på videregående. Kvelden før lå jeg i sengen og hadde bestemt meg. Jeg skulle komme ut til meg selv, men jeg likte ikke merkelappene “homo” eller “hetero”. Jeg sa ordene flere ganger til meg selv; følte på hvordan betydningen av ordene påvirket meg. Det endte med et jeg kom ut som “bifil.” Det var kun de tre ordene jeg kunne.

Etter jeg åpnet skapdøren helt, begynte jeg å komme ut til mine nærmeste. Selv om frykten var der, møtte jeg ingen negative reaksjoner. Til og med loven var på min side. For samme året som jeg kom ut, ble samkjønnet ekteskap vedtatt med ikraftsettelse allerede året etter.

Jeg begynte å oppsøke skeive arenaer og møte andre likesinnede, men ble fort oppmerksom på mine egne fordommer, støpt og formet etter flere år med usynlig indoktrinering på hvordan kjønnet skal te seg. Og frykten for å bli stemplet som en stereotype virket lammende. Det eneste representasjonen jeg hadde om å være skeiv, var fra “inkluderende” filmer og serier som hadde han ene homofile for komisk effekt.

Jeg ble en del av Skeive dager, eller Oslo Pride som det heter nå, og ble kjent med mange flotte folk, fikk nye bekjentskap og flere venner. Og sakte, men sikkert ble fordommene mine mindre og færre.

– Jeg følte meg trygg i Norge

Den dag i dag snakker jeg lite om min seksuelle identitet. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg har utviklet et mer inkluderende ordforråd. Når jeg snakker om eksen min, så sier jeg “han”. Når jeg snakker med og om transpersoner, så benytter jeg det pronomenet dem foretrekker. Om andre viser interesse for min seksuelle indentitet, svarer jeg gledelig og ærlig på de spørsmålene de har. Og jeg svarer jeg fremdeles er bifil. Ikke bifil som at kjønnet er binært, men bifil som i WHOs definisjon: interesse for eget kjønn og andre. Jeg svarer også at jeg er på spekteret for aseksualitet, en identitet jeg forstå flere år senere at var en del av meg.

Jeg har alltid følt meg trygg i Norge. I media hører jeg at folk blir slått ned for å gå med regnbuearmbånd, regnbueflagg blir revet av vimpelen og kommentarene på sosiale media kan noen ganger minne om direkte trusler om vold og trakassering.

Selv den gangen jeg råklinte med en annen gutt på åpen gate, følte jeg meg trygg. Dagen etter fikk jeg melding at en guttegjeng jeg gikk forbi så mot meg med avsky, og han jeg klinte med var sikker på at nå skulle jeg bli banket opp.

Jeg følte meg trygg i Norge. Men i år ble to mennesker drept og flere skadet.

Pride er ikke en feiring av å ha sex med den du vil. Pride er en demonstrasjon mot diskriminering av ulike normal-varianter i samfunnet. Og den dagen det heteronormative ikke lenger blir ansett som standard, den dagen kan Pride avvikles.

Eller kanskje Pride kan erstattes med en folkefest for mangfold? For de ulike måtene å uttrykke seg på? På hva det vil si å være kvinne, mann, trans, cis, hetero, homo, bi, pan, a og alle andre merkelapper under den store paraplyen “menneske”?