Når ideer om «nøytralitet» begrenser ytringsfriheten

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

I en sak hos NRK forteller Pål Tesaker Fosso at regnbueflagget han har på kontoret, må fjernes. Årsaken er at Lyngdal kommune har innført en praksis som sier at kontorer ikke skal innredes som private sfærer.

– Jobber du i en offentlig etat, og er ansatt i en kommune, så skal du være nøytral i forhold til verdisyn. Du kan ikke fronte dine religiøse og politiske standpunkter, sier Husøy til NRK.

Lyngdal er den eneste kommunen i Norge med en praksis som denne. Praksisen likner mer på amerikanske tilstander enn noe vi er vant med i Norge.

Ikke så nøytralt som det framstår på overflaten

Vedtaket sier at kontorer ikke skal innredes som en privat sfære. Samtidig vil ordføreren tillate bilder av barn og familie.

Det er det første punktet hvor ideen om «nøytralitet» slår sprekker.

Noe jeg lærte ganske tidlig som student på UiO, var at ingenting egentlig er nøytralt. Selv hva vi spiser til jul eller måten vi organiserer arbeidsplassen på, er ideologisk.

Og ja, bilder av barn og familie er ideologisk. Ikke nødvendigvis i seg selv, men måten de blir gitt plass på kontoret til vedkommende.

Å møte offentligheten på deres arena

Forestill deg at du skal inn på et offentlig kontor i Lyngdal kommune. Du ser familiebilder av kanskje en helt typisk kjernefamilie.

Hvis du er på rådhuset, ser du kanskje politiske symboler. For eksempel Arbeiderpartiets rose eller FrPs eple.

Du ser ikke religiøse plagg eller symbolisme som representerer mennesker som er annerledes.

For eksempel kristne, muslimer, fargede eller lhbt+-folk.

Noen vil kanskje tenke: Et helt nøytralt kontor...

Det er FEIL!

Det du ser er ikke et nøytralt kontor. Det du ser er et selektivt og ideologisk rom. Et rom som fremmer visse holdninger, mens det ekskluderer andre.

Hva formidler kontoret med denne praksisen?

I dette spesifikke tilfellet formidler offentlige rom i Lyngdal kommune at familien er inn – alt annet er ute.

Med andre ord, når du kun tillater bilder av familien og intet annet, fremmer du familien som en urokkelig verdi i samfunnet som har blitt stemplet som nøytral.

Ja, som noe upolitisk som er helt ukontroversielt.

Familie blir gjort til en verdi som er selvsagt. En «ikke-ideologisk» verdi som vi bruker til å organisere samfunnet.

På den annen side vet vi at det ikke er så enkelt. Familien er for mange en vond størrelse som det er knyttet traumer til.

Det er utvilsomt at Lyngdal kommunes selektive praksis formidler noe. Klart, familiebilder formidler at folk med, hetereofile familier (?) kan bli bekreftet og anerkjent som en viktig del av kommunen.

Hvis det er det eneste som er lov, viser det at de er en spesielt velkommen del av kommunen.

Hva betyr det da at alt annet er ekskludert?

Det betyr at familier er en viktigere del av kommunen enn alt annet i kommunen. Familien blir fremhevet. Alt annet blir gjort til noe sekundært og ideologisk. Noe annet.

Sagt i klartekst: Alle andre blir fremmedgjort av kommunen.

Hvilken betydning har familiens spesielle privilegier for andre?

Som homofil og autist føles det ikke alltid trygt å møte offentligheten. Det er iblant vanskelig å vite om offentligheten står på min side.

Fordi jeg er homofil, kan jeg få invaderende spørsmål om min seksualitet på legekontoret. Den samme offentligheten kan finne på å spørre om jeg fremdeles trenger diagnosene mine.

Som om min medfødte nevrodivergens skulle forsvinne som fjorårets influensa.

Å se et regnbueflagg på pulten deres kan gjøre at jeg senker skuldrene i møte med offentlige kontorer.

Et solsikkebånd kunne fått meg til å føle meg trygg som autist.

Det viser at jeg ikke sitter foran en av livets antagonister, men at jeg sitter overfor en person som vil meg vel.

Flagget eller solsikkebåndet på pulten viser at jeg som homofil og autist er velkommen, og en selvsagt del av kommunen jeg bor i.

Oslo kommune er ofte en kommune jeg føler meg trygg på, fordi det ikke er en kommune som er redd for å vise solidaritet til folk som er annerledes.

I Lyngdal kommune hadde jeg aldri følt meg velkommen. Jeg hadde følt meg ekskludert fra fellesskapet.

For mens heterofile familier blir behandlet som noe selvsagt, blir jeg som homofil behandlet som noe ideologisk og alternativt som kan dyttes bort.

Annerledes troende blir også diskriminert

Det samme kan du si om de troende som blir ekskludert av kommunen.

Selv om vi alle vet at kristendommen har mye større plass i Sørlandet enn for eksempel ateister, muslimer og hinduister.

I en landsdel der kristendommen er antatt «normalen», er den alltid i bakgrunnen som maktfaktor.

Den trenger ikke å vise symboler for å håndheve makt. Status quo står sterkt. Korsene står nærmest på hver husvegg.

Min mistanke er derfor at det er ment for å sensurere de som tror annerledes enn resten av befolkningen.

Kunne for eksempel jeg som ateist gått med et halskjede med ateistsymboler?

Kunne jeg hatt et lite flagg det står Human-Etisk Forbund på? Neppe.

Et spørsmål om makt

Ut ifra denne analysen blir noe helt klart.

Målet til Frp- og representantne for de andre lokalpartiene som stemte for praksisen (Ap, KrF og Sp) er å opprettholde makten til den ideologien de personlig foretrekker og er tilhenger av selv.

Det heterofile og kristne hegemoniet som preger bibelbeltet. Om det ikke er det eksplisitte målet, blir det uansett resultatet av politikken.

Det er en politikk basert på inkludering av noen verdier og ekskludering av andre.

Arbeidstakere har ytringsfrihet

Det politikere gjør når de forbyr symboler på offentlige kontorer, er å spenne bein på ytringsfriheten til de ansatte.

LO skriver på sine nettsider at:

«Ytringsfriheten for ansatte beskyttes både gjennom nasjonale og internasjonale rettskilder.»

«Nasjonalt er rettigheten hjemlet i Grunnloven (Grl.) § 100, mens blant internasjonale rettskilder kan nevnes den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19.»

LO skriver videre at:

«Til tross for at arbeidsmiljøloven (aml.) ikke inneholder bestemmelser som direkte angår arbeidstakers ytringsfrihet, er det klart at også arbeidstakere, på lik linje med den øvrige befolkningen, innehar denne retten. Dette gjelder både i og utenfor arbeidsforholdet.»

«Det er gjennom omfattende rettspraksis blitt anlagt en høy terskel for å begrense ytringsfriheten.»

Med andre ord, er de ansattes ytringsfrihet sikret gjennom lov. Lyngdal kommune er intet unntak. Loven sier eksplisitt at offentligheten ikke skal være nøytral, men åpen for en ytringskultur med et mangfold av meninger.

Lyngdal kommune bryter Pål Tesaker Fossos ytringsfrihet

Jeg vil fremheve tre punkter fra ytringsfrihetsparagrafen § 100, som jeg mener er spesielt viktige i denne saken.

«Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.»

Ett unntak i dette tilfellet er rasismeparagrafen, men generelt kan ikke folk straffes for å ytre seg. Uansett om det er på offentlig plass, i hjemmet eller på jobb.

«Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.»

Det betyr i realiteten at den eneste forhåndssensuren som er tillatt i offentligheten er for å beskytte barn. Det betyr som oftest fra pornografi og særdeles grov vold.

Ikke politiske eller religiøse ytringer. Ytringer inkluderer symbolikk man har på seg eller har på kontoret sitt.

«Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.»

Det betyr at staten eller kommunen kun kan begrense ytringer hvis det handler om personvern, eller for eksempel rikets sikkerhet.

Det skal legges til rette for frie ytringer på arbeidsplassen

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Statens myndigheter inkluderer kommunen og alt underlagt kommunen.

Ikke bare sikrer ytringsfrihetsparagrafen at de ansattes ytringsfrihet er beskyttet, men den skal også legges til rette for fri meningsutveksling.

Det inkluderer hvilken symbolikk de har på pulten på kontoret, uansett om det handler om legning, kjønn eller religiøs tilknytning.

Det vil si med mindre det er et brudd på § 185, rasismeparagrafen.

Rasismeparagrafen sier følgende:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler.»

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, 

b. religion eller livssyn,

c. seksuelle orientering,

d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller

e. nedsatte funksjonsevne.»

Ytringer kan med andre ord ikke begrenses med mindre de går utover gruppene ovenfor, utgjør en særlig fare for barn, beskytter noens personvern eller sikrer rikets sikkerhet.

Legg spesielt merke til at ytringer inkluderer bruk av symboler. Bruk av symboler, med mindre de regnes som hatefulle, er beskyttet som fullverdige ytringer av loven.

Strengt tatt kan heller ikke Lyngdal kommune sparke eller forfølge Pål Tesaker Fosso hvis han bryter med vedtaket deres. Så flagg i vei.

Det er ikke uten grunn at Lyngås kommune er den eneste kommunen i landet med en slik bestemmelse. De er de eneste som har vært dumme nok til å bryte grunnloven.