Meninger

«Å kjempe er en traumerespons!»

«Kamp skaper trygghet for meg, mens fraværet av kamp gjør meg urolig og utilfreds», skriver Paul Omar Lervåg, masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon.

«Hvis vi ikke griper tak i vår egen skjebne, vil andre gripe tak i skjebnen vår og styre den i den retningen de vil, samme pokker hva det betyr for oss», skriver Paul Omar Lervåg.
«Hvis vi ikke griper tak i vår egen skjebne, vil andre gripe tak i skjebnen vår og styre den i den retningen de vil, samme pokker hva det betyr for oss», skriver Paul Omar Lervåg.
Publisert

I det siste har jeg tenkt en god del på folks traumerespons etter terrorangrepet sist sommer. Det har fått meg til å innse at folk bearbeider traumer på veldig ulike måter. Det har også fått meg til å reflektere over måten jeg har møtt på traumer i fortiden, og hvordan jeg fortsetter å møte på traumer.

Først er det relevant å peke på noen traumeresponser jeg har sett. Jeg har deriblant sett at noen svarer på traumer ved å trekke seg unna kilden til traumene. For eksempel at noen drar på hytta istedenfor å gå i paraden i år. Andre blir ekstra emosjonelle og forståelig nok ekstra aggressive når de møter på ting som er med på å bringe det traumet tilbake.

Før jeg går videre for å snakke om måten jeg møter traumer på, er det viktig å erklære at alles traumeresponser er valide. Min måte er ikke noe mer valid enn andres. Folk håndterer traumer på ulike måter og det må vi bare godta, og tvinge dem inn i en traumerespons som ikke passer for deres personlighet er galt. Det er viktig å påpeke at folk reagerer på traumer på ulike måter, også i det skeive miljøet.

Min traumerespons derimot er ikke å gå i hi, bli lammet av eller være redd for haterne. Det er legitimt å være sånn, men jeg er ikke bygd sånn. Min traumerespons er å bli sint på, konfrontere haterne og hytte med nevene som besatt! Min traumerespons er å gå i krig mot hatet og kjempe til siste pust!

Det er etter min mening en unik mulighet til å ta en kamp andre er for slått ut til å ta. Jeg er sånn, og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste. Ikke bare er jeg bygd for kamp, men jeg har ikke samvittighet til å la være, slik jeg tror er tilfellet med veldig mange andre også, men som er for slitne til å fortsette.

Jeg tror traumeresponser har veldig mye med hva som skaper trygghet for den enkelte. Mens noen føler seg tryggest når de er gjemt borte på en hytte på vidda et sted, føler jeg meg tryggere i kampens hete med spydet og skjoldet ute.

Kamp skaper trygghet for meg, mens fraværet av kamp gjør meg urolig og utilfreds. Står jeg stille mens hatet viser seg på scenen, føler jeg at jeg lar det vokse. Det betyr ikke at jeg må ha en kamp for å leve et normalt liv, men at jeg må kjempe når det først er konflikt.

Det handler også om behovet for å gripe tak i sin egen skjebne og holde på kontrollen over mitt eget liv. Det handler om å gjøre noe og ikke la de retoriske situasjonene renne som sand mellom fingrene mine. Fremtiden må jeg gripe tak i selv eller miste for alltid.

For er det ikke det som skjer når vi gir opp i møte med motgang? Hvis vi ikke griper tak i vår egen skjebne, vil andre gripe tak i skjebnen vår og styre den i den retningen de vil, samme pokker hva det betyr for oss.

Vi kan ikke ta for gitt at de som spinner skjebnens tråder skaper en vev hvor vi er inkludert. Derfor er det viktig at vi griper tak i skjebneveven og skaper den fremtiden vi vil ha. Vi må veve regnbuens farger inn i skjebneveven, slik at fremtiden har plass til et fullt spekter av farger, og ikke kun er sort, hvit og grå.

En fremtid hvor verden fortsetter å være fargerik er viktig for meg. For en verden uten farger har ikke plass til sånne som meg. Derfor vil jeg og må fortsette å kjempe for å realisere drømmen om regnbuen, uansett om jeg må kjempe mot hele verden for å realisere det.

Det er kamptid! Gå i paraden med meg! Sammen skal vi veve skjebnen vi vil ha!

Powered by Labrador CMS