«Vår skeivhet vil alltid være politisk»

De siste dagene har en nyhet sirkulert online, uten helt å lande. Verken i meg eller i den skeive verden. Den passer ikke inn i min virkelighetsoppfatning. Informasjonen er så omfattende at jeg blir helt tom.

Jeg viser til VGs artikkel om at den norske Etterretningstjenesten har utgitt seg for å være IS og kan ha bidratt til å oppmuntre til terrorangrepet som skjedde under Oslo Pride. De har ikke bare visst at et terrorangrep var planlagt. De var en del av det som skjedde. Seriøst. Altså. Nei. Jeg har, etter flere dagers refleksjon, fortsatt ikke ord.

Jeg møter samme målløshet blant skeive venner og bekjente. Det er som om mange av oss introduseres for et nytt nivå av smerte. En smerte som får oss til å våkne. Ikke bare minner nyheten meg på det jeg på en naiv måte trodde jeg hadde lagt bak meg. Nyheten puster liv i gamle følelser. Først og fremst redsel. Redsel. Det som i psykiatrien kalles å retraumatiseres.

Pride 2023 nærmer seg. Plutselig sitter jeg med en uro for at alt det gamle skal bli rippet opp i. Ikke direkte skytningen. Jeg vet, på et rasjonelt plan, hvor liten risikoen for det er. Men min kropp vet det ikke. Jeg ikke forhandle med følelsene mine. De er koblet til et sted og en tid som årlig kommer tilbake igjen.

Ikke bare ble Pride 2022 ødelagt av noe mange av oss hadde glemt. At vi ikke er trygge. Vi fikk en påminnelse om at det å være trygge krever en aktiv kamp. At vår skeivhet kanskje alltid vil være politisk. For hvis vi slapper av, blir sløve og drikker for mange fargeglade drinker, nyter sola og friheten under prideparaden, kanskje da. Akkurat da. Hender det igjen. Risken er der. Den kommer alltid til å være der. Og den erkjennelsen bærer jeg med meg. Ikke bare under Pride 2023. Også i 2024. 2025. Det som hendte, det vil fortsette å hende inni oss. Så lenge vi husker.

Og kanskje er minnet mer enn et traume. Det er et forsvar. Vår beredskap er en måte å forsikre oss om at vi ikke havner der på nytt. Men det krever ikke bare at vi, som skeive, husker. Det krever at våre allierte husker. Det krever at norsk etterretningstjeneste husker. Et aktivt minne, som forebygger og motarbeider onde krefter. Krefter som motarbeider menneskerettigheter. For et trygt Norge er ikke et Norge der vi lukker øynene for feilgrep. Det er et Norge der vi eier våre handlinger. Der en unnskyldning er en aktiv handling som tar stilling til hverdagen og framtiden.