– Det er ikke debatt om transpersoner, det er debatt om verdisyn og medmenneskelighet

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Vi mennesker er flokkdyr, enten vi liker det eller ei. Alle ønsker å føle på tilhørighet med andre, men mange opplever å falle utenfor det store fellesskapet av ulike årsaker.

Når man står i fare for eller opplever å falle utenfor vil man ofte forsøke å finne grunnen til at dette skjer.

Når grunnen er identifisert finner man over tid som regel enten tilbake til den samme flokken, eller man finner en ny flokk man kan trives bedre i, og ting blir bedre.

Et lite mindretall har imidlertid store utfordringer med å klare å se at de leter etter tilhørighet på feil grunnlag eller feil sted, og de blir ofte stående alene og utenfor. Disse er ofte mer påvirkelige til å tro på årsaksforklaringer som ikke nødvendigvis gir mening for oss andre, så fremt det tilsier at de ikke har ansvar eller mulighet for å endre sin situasjon. Dette gjør at de har høyere risiko for å fanges opp av ekstremistiske miljøer i ytterkantene av samfunnet vårt, uten å nødvendigvis være i stand til å identifisere at disse miljøene er ekstremistiske.

Som et eksempel vil de aller færreste av oss feste lit til en årsaksforklaring der det eksisterer en hemmelig homolobby som arbeider for verdensdominans, og at dette er grunnen til at vi blir stående utenfor.

De aller fleste vil ikke se noe rasjonelt i at kjønns- og seksualitetsminoriteter skulle utgjøre en fare for verden som vi kjenner den, da mangfoldet alltid har vært her.

Når man i tillegg vet at teorien strekker seg videre til at homolobbyen jobber for både verdensdominans og verdens undergang på en og samme tid, kan det fort føles litt vondt i det logiske senteret i hjernen til folk flest.

For den lille gjengen nevnt over her er imidlertid dette lettere å forholde seg til enn å måtte ta et oppgjør med hvordan man selv møter verden, om flokken man er i kanskje ikke passet så bra, eller hvilke holdninger man har til andre.

De har ofte også en opplevelse av at verden er mye vanskeligere for dem enn for alle andre, og de opplever det som urettferdig at privilegier de har, som for eksempel i etnisk bakgrunn, kjønnsidentitet og/eller seksuell orientering, skal forklares som nettopp privilegier.

Disse føler på tilhørighet gjennom felles hat mot ulike marginaliserte grupper.

I dette ligger også en manglende refleksjonsevne rundt at de ikke har noe til felles med hverandre utover et felles og irrasjonelt hat, og at hatet baseres på konspirasjonsteorier som spres fra andre grupperinger de heller ikke har mye til felles med.

De ser heller ikke ut til å koble at etter som ytringene blir mer og mer ekstreme og de polariserer debattene rundt minoritetene de sikter seg ut, opplever de mer og mer utestengelse.

Fremfor å ta innover seg at holdningene i seg selv opprettholder det opprinnelige problemet, snur de dette på hodet og ser på forsterkningen av problemet som et bevis for at deres holdninger er riktige.

Den uttalte selvutviklingsvegringen i kombinasjon med lett påvirkelighet gjør dem til perfekte bytter for radikaliseringsprosesser, som man for eksempel ser når skeive cispersoner tar del i hatbevegelser mot transpersoner.

For å kunne gjøre dette må man se bort fra at alle argumentene som nå benyttes mot transpersoner tidligere ble brukt mot deres egen minoritet.

Prosessene ovenfor gjør at man faktisk kan klare å tro på ting som hemmelige homolobbyer, at et tredje kjønn vil styrte verden rett ned i skjærsilden, eller at et uskyldig regnbueflagg vil føre til kjønnslemlestelse av barn.

Disse miljøene trenger stadig nye rekrutter for å opprettholde hatmaskineriet, fordi de fleste medlemmene før eller siden klarer å bryte ut av vrangforestillingene miljøene er avhengig av at man går med på.

Før var miljøene tydeligere fordi de møttes i gatene med uniformer og plakater, og de fleste av oss stod forferdet på sidelinjen og observerte det som for folk flest ser ut som ren galskap.

I dag er de mer subtile, og flytter heller grensene umerkelig for sine ytringer slik at man ikke får et like skarpt og åpenbart skille for når det går fra usmakelige ytringer, til rene hatytringer.

 Ut fra dagens transdebattklima ser det ut til at denne subtile og gradvise tilnærmingen har ført til at retorikken godtas i enda større grad, tilnærmingen er for øvrig lånt fra Putins og Hitlers propagandamaskineri der man demoniseringen ikke begrenser seg til kun transpersoner, men også favner alle andre skeive minoriteter.

I alt fra lederartikler i konservative tidsskrift til ytringer fra uteksaminerte kommentarfeltkrigere fra livets harde skole på sosiale medier ser man argumentasjon som er rene gjengivelser fra tidligere naziregimer og nyere nynazistiske og fascistiske bevegelser for å rasjonalisere transhat.

Transhatet forsøkes til alt overmål å forkles som bekymring for barn, at kvinners rettigheter er truet, at kjernefamilien ødelegges og at man bare ønsker at samfunnet skal være trygt fra de store skumle transpersonene.

Også denne forkledningen er lånt fra blant annet Putin og Hitler, som har ytret nøyaktig det samme i sine taler der de forsøker å dekke over hvor lite som er til felles ved å skape en felles fiende.

Man ser også underlige ytringer om at å akseptere transpersoner som ekte vil være å tvinge noen til å endre sin virkelighetsforståelse, og at dette er noe helt annet enn det andre marginaliserte grupper har spurt om tidligere.

Dette er jo rett og slett ikke sant.

For det første er det ingen transpersoner som tvinger noen andre til å endre sin egen kjønnsidentitet.

For det andre er justeringen av virkelighetsforståelse ikke mer inngripende enn å akseptere at for eksempel heterofili ikke er den eneste seksuelle orienteringen mennesker kan ha, og at vi har et seksualitetsmangfold som strekker seg utover heteronormative forventninger.

Transhat-miljøene forsøker å viske ut realiteten at transpersoner har vært med i rettighetskampen for skeive mennesker siden begynnelsen, da dette ikke passer helt inn i narrativet om at transpersoner ødelegger for skeive.

Dersom folk flest visste at transpersoner var med allerede i selve Stonewall-opprøret, blir rasjonaliseringen av transpersonene som at de «tar over» en bevegelse lite logisk.

Miljøene er avhengige av et narrativ som preges av interseksjonelle utgaver av hersketeknikken «splitt og hersk» - der etnisitet spilles opp mot kjønn, kjønnsorganer mot kjønnsidentitet, kjønnsidentitet mot seksualitet osv.

Man ser også at de ekstremistiske miljøene selv forsøker å dekke til sin egen tilhørighet langt ute i konspirasjonsland.

Enhver debatt som forsøker å tematisere det problematiske menneskesynet som skal til for å spre ytringer som dette knebles umiddelbart, og de forsøker å skrike høyt og lenge for at ingen skal ta opp at dette kommer fra ulike ekstremistiske tankesett – som for eksempel fascisme og ulike typer nazisme.

Dette følger også rasjonaliseringsteknikkene til for eksempel Putin, som midt i en angrepskrig forsøker å late som at det er nazister han angriper, ikke uskyldige utenforstående.

Transhat-miljøene bruker de samme retoriske grepene for å male seg selv som ofre som bare vil ha ut sannheten, slik man også ser i andre ekstremistiske miljøer som går etter etniske minoriteter.

Dersom man ser på ekstremistiske miljøers rasjonaliseringsgrunnlag for transhat, baseres dette ofte på den feilaktige slutningen om at det bare fins to biologiske kjønn.

Det er så mange faktabaserte premisser man må være villig til å se bort fra for å kunne tro på dette at det er nesten imponerende.

De «biologiske» kjønnene miljøene snakker om, handler om de psykologiske forventningene og religiøse overbevisningene de selv knytter til kjønnsorganer, og har ingen biologisk forankring. Som et eksempel her har vi over førti påviste intersextilstander i arten vår, men tilstandene er både underkommunisert og underidentifisert som følge av blant annet disse miljøenes fornektelse av deres eksistens. Som et annet eksempel har man påvist at transpersoner har et biologisk hjernekjønn som stemmer overens med kjønnsidentiteten til minoritetsmedlemmene.

Biologien bryr seg ikke om hvilke negative følelser det påviste mangfoldet måtte vekke i mennesker med lite rom for de som er annerledes enn en selv, det er derfor ikke mulig å kjefte, true eller sutre frem til den ombestemmer seg.

Mangfoldet er påvist, og det vil ikke bli trukket tilbake. Dette er også grunnen til at man ikke ser kjønnsbiologer i transhat-miljøene, det gir rett og slett ikke faglig mening å fornekte påviste variasjoner i arten vår.

Det man derimot kan se er at fagpersoner siden 1950-tallet har vist til at kjønnsbekreftende behandling fører til bedre livskvalitet for transpersoner, og at dette dermed verken kan eller bør behandles som et psykologisk problem.

Man ser også helsepersonell med urelaterte spesialiseringer som rekrutteres inn i transhat-miljøene, da det er lettere å lure disse ut på ville veier enn det ville vært å lure med seg for eksempel sexologer, som vet en god del mer om kjønn.

Derfor glimrer også sexologene med sitt fravær i transhat-miljøene, og miljøene svarer med å forsøke å diskreditere både fagfeltet som helhet, i tillegg til enkeltpersoner dersom de utgjør en konkret trussel mot konspirasjonsteoriene de forfekter.

Er du ikke med disse miljøene, er du per definisjon imot dem.

På samme måte er transhat-miljøene mer eller mindre kjemisk renset for kjønnsvitere, da feministiske perspektiver og andre kjønnsvitenskapelige tilnærminger er det motsatte av det miljøene står for.

Den mest alvorlige argumentasjonsrekken omhandler miljøenes forsøk på å spre et narrativ om transpersoner som perverse pedofile som søker å seksualisere og indoktrinere barn.

Dette fører til økte voldstendenser mot og trakassering av transpersoner.

Som man ser over her, er det åpenbart ikke transpersoner som er opphengt i andres kjønnsorganer, men transhat-miljøene ser ut til å ha en relativt sterk tuberkelbesettelse.

Det er heller ingen seksualisering eller indoktrinering av barn eller samfunnet for øvrig fra transminoriteten.

Det man derimot ser er at transhat-miljøene har underlig spesifikke preferanser for hvordan barn skal se ut, hvilket kjønnsuttrykk de skal ha, kjønnsroller de skal fylle og hvordan de skal tenke rundt kjønn.

Dette bør få varselbjeller til å ringe hos de fleste.

Jeg velger å avslutte her med en oppfordring til de som etter å ha lest dette føler på at de har opplevd denne radikaliseringsprosessen, men kanskje ikke har merket det helt selv.

Du trenger ikke denne gjengen for å ikke bli stående utenfor, men de er fullstendig avhengige av deg for å kunne spre hatet sitt videre.

Dette er, og har egentlig aldri vært, en debatt om transpersoner.

Dette er en debatt om verdisyn og medmenneskelighet, som reproduseres med nye fiender ut fra hva samfunnet er villig til å akseptere.

Transpersoner skader ikke ditt liv, og å akseptere de vil ikke ødelegge noe for deg, verken her og nå eller i fremtiden.

Det hatet som bobler inne i deg er ikke ditt hat, du har blitt påført dette.

Den flokken du egentlig hører til i er der ute, men en flokk basert på felles hat er ikke en ekte flokk.

Flokken din vil like deg som du er, med alt du er – kke på grunnlag av hvor flink du er til å marginalisere andre.

.