«Jeg er ei redd og utrygg lesbisk transkvinne»

Jeg tenker ikke over det lenger, det har blitt en del av hverdagen min, som er veldig trist.

Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har blitt utsatt for hat.

Blitt spytta på, blitt banka opp, hatkommentarer i sosiale medier, blitt skjelt ut i offentligheten, fått drapstrusler og vært redd for at noen skulle prøve å drepe meg.

Som tidligere mobbeoffer gjennom barndommen skal ikke alt hatet definere meg resten av livet mitt.

Men jeg er livredd hvor enn jeg går.

Jeg frykter for mitt eget liv.

Etter 25. juni-terroren ble jeg ikke plutselig redd.

Jeg ble mye reddere. Frykten har aldri vært verre.

Nå er det nok. Jeg hører stadig om bekjente og ukjente som blir utsatt for hatkriminalitet.

Ikke før nå, har jeg innsett at jeg fornekter alt har jeg har gjennomgått.

Over halvparten av hatet jeg har fått på sosiale medier har jeg ikke skjermbilde av, jeg vil ikke ha det på telefonen, og vil ikke bli minnet på det hele tiden.

Jeg har heller ikke anmeldt mesteparten av forholdene. Jeg har ikke orket å bruke energi på det, for det er så mye.

En ting jeg vil si er at alt hatet mot skeive må ta slutt, og spesielt transpersoner.

Pirelli Benestad - saken gjør meg forbanna, vi kan frykte at liv går tapt.

Transpersoner som gjennomgår nok hat, har plutselig fått en ny belastning, nemlig at en ikke får livsnødvendig helsehjelp, av blant andre Rikshospitalet.

Vi bor i Norge som skal være et fritt og trygt land. Men personlig er jeg ikke trygg i Norge. Transpersoner er en svært utsatt gruppe, som ikke blir tatt på alvor av befolkningen, regjeringen og helsemyndighetene.

Transpersoner blir sett på som syke og som angrere av mange.

Vi må huske å ta vare på oss sårbare!