«Kjære helseminister Ingvild Kjerkol»

Torsdag 11. august var Ingvild Kjerkol sammen med regjeringen, Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon i Norge (KS), frivilligheten og andre aktører, og signerte en fornyet fritidserklæring. Partene forpliktet seg til å jobbe for at alle barn kan delta i fritidsaktivitet med andre.

«Det er viktig at alle barn og unge – uavhengig av kjønn og foreldrenes lommebok, kan delta i meningsfulle aktiviteter på fritiden. Dette er viktig både for den fysiske og psykiske helsen, og grunnlaget for god helse og livskvalitet i oppveksten og gjennom hele livet legges i barne- og ungdomsårene.», sa hun da.

En av fritidsaktivitetene til min 16-åring, er å holde appeller, delta i panelsamtaler, og arrangere demonstrasjoner mot at hun ikke får den hjelpen hun trenger i norsk helsevesen.

Jeg er ganske sikker på at alt engasjementet, frustrasjonen og sinnet får blodomløpet i gang, men mindre sikker på om det er et godt grunnlag for god helse og livskvalitet.

Det jeg er helt sikker på, er at det er urettferdig.

Der andre ungdommer kan bruke fritiden sin på lekser, venner, fotball eller strikking, må min ungdom finne seg i å bruke det meste av sin energi på å kjempe for egne rettigheter. Kjempe for livet.

Kjære statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet Karl Kristian Bekeng.

Mandagen etter mer enn 800 mennesker samlet seg i protest, og demonstrerte i Tromsø, Trondheim, på Lillehammer, i Oslo, Stavanger, Bergen og Kristiansand, mot at helsetilbudet til rundt 350 transpersoner ble borte med Esben Esther Pirelli Benestads tap av autorisasjon som lege, var du på trykk i et intervju med Blikk.

«Helsedepartementet innrømmer at tilbudet til personer med kjønnsinkongruens lenge har vært mangelfullt. Det er derfor svært viktig at helseforetakene er godt i gang med å etablere regionale behandlingstilbud», sa du.

Jeg lurer på om du har reflektert over hvorfor folk var så sinte fredagen før intervjuet i Blikk?

Om regionale behandlingstilbud hadde vært godt på vei etablert slik intensjonen en gang var i 2020, hadde det ikke vært noe å være sinte for.

Vi har lenge ønsket oss et desentralisert behandlingstilbud, med regionale sentre som kan tilby pubertetsblokkere og hormoner. Vi har trodd på dere.

Nå gjør vi ikke det lenger. I dag tilbyr ingen av de regionale helseforetakene kjønnsbekreftende hormonbehandling. Helse Vest og Helse Nord har uttalt at de hverken skal tilby pubertetsutsettende eller kjønnsbekreftende hormonbehandling.

Dette er et brudd på de faglige retningslinjene for behandling av mennesker med kjønnsinkongruens, utarbeidet av Helsedirektoratet i 2020.

Vi vil ha muligheten til å fortsette påbegynt behandling hos våre fastleger mens vi venter på at regionale sentre skal bli det de var ment til å være: Helhetlige, gode, og med tilbud om behandling med pubertetsutsettende- og kjønnsbekreftende hormoner.

Kjære helseminister og statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet.

– Mangelfullt helsetilbud

Helsedepartementet innrømmer at tilbudet til personer med kjønnsinkongruens lenge har vært mangelfullt. – Det er derfor svært viktig at helseforetakene er godt i gang med å etablere regionale behandlingstilbud, sier statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet.

Kan dere gi klar beskjed og faglig kompetanse til landets fastleger, slik at de er rustet til å møte alle pasienter, også de av oss som er trans, på best mulig måte?

Mens dere snakker om «faglig forsvarlighet kombinert med usikkert kunnskapsgrunnlag», leser vi nye forskningsresultater fra faglig sterke kilder, som sier det foreldre til transungdommer har visst lenge: At kjønnsbekreftende hormonbehandling gir transungdommer økt tilfredshet med livet, og bedre psykisk helse.

Mens dere snakker om at «etablering av nye tilbud må løses på ulike måter og i forskjellige tidsløp», renner tiden ut for våre ungdommer.

Mens dere snakker om at «personer med kjønnsinkongruens skal bli tatt på alvor og møtes på en respektfull måte i helsetjenesten», kjemper mange transungdommer sitt livs kamp.

Når Esben Esther Pirelli Benestad ble fratatt sin autorisasjon som lege, ble det plutselig krystallklart for alle og enhver at helsetilbudet til transpersoner i Norge er fryktelig mangelfullt.

Når hundrevis av folk nå demonstrerer og protesterer fordi de ikke får neste resept på den behandlingen de er i gang med, skjønner vi at helsetilbudet til disse menneskene har vært avhengig av én lege. I Norge. I 2023.

Jeg forstår at det er vanskelig å finne noe fornuftig å si til denne pasientgruppa og deres nærmeste.

Men kjære dere.

Ord er ikke så viktig nå. Det er tid for handling.

Vi bryr oss ikke om faglig uenighet, profesjonskrig, dårlig kommunikasjon, eller hva det nå kan være som forhindrer retningslinjene fra å tre i kraft.

Vi bryr oss om ungdommene våre. Om deres psykiske og fysiske helse, om livskvaliteten deres. Fritidsaktivitetene. Hva de er nødt til å kjempe for. Vi bryr oss om tilgangen til neste resept på allerede påbegynt behandling. Vi bryr oss om livet deres.

Gjør dere?