«Er du skeiv og sitter fast i skapet?»

Det finnes altfor lite litteratur både for og om «oss» i det skeive miljøet, og det vil jeg endre av flere grunner.

Selvmordsraten blant mennesker i lhbtq- miljøet er mye, mye høyere og statistikk rundt livssituasjon er trist. Realistisk sett vet jeg at jeg ikke kan redde verden, men sammen kan vi vel gjøre en stor forskjell? Det tror jeg. Ved å dele erfaringer kan vi vise at ingen er alene – selv om det kan føles ensomt både i og utenfor «skapet». Det finnes nemlig et fellesskap med likesinnede hvor du til og med kanskje kan finne «flokken» din!

Stereotypier og fordommer er realiteter som aldri vil forsvinne helt fra verden, det ville vært naivt å tro – men ved å «røske opp» i forestillinger og illusjoner vil vi kanskje klare å undergrave betydningen og dermed fjerne litt av makten bak dem?

Garderobefordommen

Som for eksempel at garderober ikke er synonymt med fornøyelsespark for oss skeive. Du som hetero er vel ikke tiltrukket av alle av det motsatte kjønn? Jeg tipper nei.

Jeg tror veldig mange skeive kan kjenne seg igjen i «garderobefordommen». Da jeg gikk på videregående og andre medelever fikk vite at jeg var skeiv, da var det flere jenter som ikke ville dusje dersom jeg var i garderoben. Enten så ventet de til jeg var ferdig, eller så gikk de rett og slett svette resten av skoledagen.

Grunnen deres var at de mente jeg tittet på dem. Den gangen var det mer sårende og ubehagelig enn provoserende. De fikk meg til å føle meg både skamfull og skitten. Og utilpassheten jeg kjente på, førte til at jeg støtt og stadig «glemte gymtøy». Ser jeg tilbake nå, så tenker jeg heller at disse jentene var bittelitt høye på seg selv og ignoranter.

Ut ifra visse filmer og serier så ser en at det fortsatt er en trend. Ordet «candy store» refereres til garderober som for oss er «utstillingsvinduer», eller «fornøyelsesparker». Jeg blir fortsatt lettere frustrert over bruken av «candy store» i en rekke filmer/serier. Fordi da «lever» termen videre og vi blir nok en gang nødt til å starte «forfra». Så her kommer det inn med teskje:

Nei, jeg titter ikke på dere i garderoben. Jeg er som regel mest opptatt av en mini som flyr rundt, eller å kle på meg selv. Og beklager til deg som var mottaker da datteren min for noen år siden pekte i dusjen og ropte «Se! Hun har like store og lange pupper som deg!». Og beklager at jeg lo sånn.

Frykt og løgn

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært den som har vært mest politisk aktiv, eller offentlig engasjert i saker som omhandler det skeive miljøet. Fra slutten av tenårene/starten av 20 årene førte den etterlengtede selvaksepten til at jeg «bare var meg» – og den «lesbiske delen min» var en del av hele identiteten.

Det er først nå i midten av 30-årene at noe endret seg. Oslo-skytingen er selvsagt en stor del av det! Tiden etter var første gang jeg kjente på umiddelbar frykt over å være skeiv i Norge, og det var tilfeller hvor jeg jugde om legningen min. Noen av de flotteste kvinnene og mødrene jeg vet om tok inn regnbueflagget, og har ikke tenkt til å ta med barna under Pride. Og jeg forstår dem godt.

Det er nærmest litt uvirkelig å tenke på. At vi nå må gjøre så alvorlige vurderinger angående trygghet for oss selv, og enda viktigere, barna våres! I Norge. Frykten jeg følte etter Oslo-skytingen ble erstattet av et raseri. Jeg måtte gjøre noe, og etter hvert tok bokplanene form.

Samle historier

Oslo-skytingen er én av mange grunner til at jeg har igangsatt et bokprosjekt der målet er å samle, samt dele historier fra mennesker som identifiserer seg innen samlebetegnelsen lhbtq.

Jeg vet selv hvor ensomt det å «komme ut» kan være, og hvordan det påvirker psyken og selvfølelsen. Den umiddelbare «lettelsen» folk snakker om, den kom som nevnt flere år senere, og det er ikke uvanlig! Jeg tror det å bl.a. lese om erfaringer som er relaterbart, vil bidra til en følelse av fellesskap og at en ikke er alene om tanker, følelser og opplevelser en går igjennom. På godt og vondt!

Min mamma var den første jeg delte det med, og det var en kjempefin opplevelse som gjorde det vanskelige litt lettere. Jeg tenker nå i voksen alder – at det egentlig er en liten ære å være den personen noen velger å komme ut til, og at det er deres ansvar å ta imot personen som dere garantert er veldig glad i – på en respektfull og støttende måte.

Homofili er ikke smittsomt

En annen grunn er at jeg er litt forbanna. Jeg fikk nylig en melding fra en av bidragsyterne. En homofil mann i 50 årene, som deler sin historie om hvordan det var å komme ut da han var yngre. Det er en sterk historie, og en skulle tro at ting var forandret siden den gang.

Jeg vet at vi har kommet mye lenger - men ikke langt nok! Han ble for noen helger siden kastet ut av drosjen på grunn av sin legning. Homofili er ikke smittsomt folkens!

Det skjer lignende ting på daglig basis, og det er en av de mange, mange grunnene til at jeg har så tro på dette bokprosjektet.

Ved å stå sammen, dele det dårlige så vel som det gode, for det er det så mye av! Som for eksempel antagelsen om at dersom det finnes to skeive på samme plass, så tenker folk at det er naturlig at de skal bli kjærester.

Jeg husker da jeg gikk på høyskolen i Bergen, så var det ei til som var lesbisk og flere medelever tenkte at hun og jeg kom til å ende opp sammen. Det gjorde vi. Men som bestevenner! Hun er fortsatt en av mine desidert favoritter på jorden.

Jeg lurer òg på hvordan det er å komme ut som tenåring i «sosiale medier-verdenen». Det er «flere av oss», og vi er «mer synlige», så ensomheten er kanskje ikke «like utbredt» som før. Samtidig er homofobi, transfobi, fordommer og hat ett tastetrykk unna. Jeg føler så med dere, og kan nok ikke forestille meg vanskelighetene dere går igjennom.

Derfor er jeg evig takknemlig til alle dere bidragsytere som deler historiene deres. Dere gjør en utrolig viktig jobb, som vil ha stor innvirkning på mange skeive som sitter fast i skapet. Eller for dere foreldre, som har barn som trenger litt ekstra støtte på vei ut.