Midt i historien: Om skeiv kamp i vår tid

«Historien skrives akkurat her, akkurat nå». Dette sa Inge Alexander Gjestvang, leder i foreningen FRI, i sin tale 20. april 2022 i etterkant av statsminister Jonas Gahr Støres offisielle beklagelse for straffeforfølgelsen og diskrimineringen den norske staten har påført landets skeive.

I en mappe i en skuff på soverommet mitt ligger et dokument som betyr mye for meg. Dokumentet bekrefter at jeg i 2018 fikk diagnosen F64.0. Denne diagnosen (som formelt het Transsexualism) hørte under kapittelet Mental, Behavioral and Neurodevelopmental Disorders i WHOs diagnosemanual ICD-10.

2018 var året da WHO vedtok en ny diagnosemanual, ICD-11, hvor kjønnsinkongruensdiagnosen ble flyttet ut av kapittelet for psykiatriske lidelser. Jeg er dermed en av de siste i verden som «rakk» å bli formelt klassifisert som psykisk syk fordi jeg er trans.

I disse dager feirer vi at sex mellom menn ble avkriminalisert i Norge for femti år siden, 21. april 1972. Og ja, vi feirer, for det er en seier, og den fortjener å feires. Fjerningen av straffelovens paragraf 213 var en milepæl i norsk skeiv historie. Jeg er evig takknemlig for det arbeidet som ble gjort da – kampene og oppofrelsene. Aktivistene som stod i frontlinjen den gangen vil alltid være store helter for meg, både på egne vegne (som lesbisk kvinne) og på vegne av de mange, mange andre som i dag får lov til å leve bedre liv takket være det som skjedde i 1972.

Når vi som samfunn og skeiv bevegelse i år feirer femtiårsjubileet for avskaffelsen av paragraf 213, er det imidlertid viktig at vi ikke gjør jubileet til en sovepute. Den skeive historien er ikke slutt. For mange av oss pågår kampene for rettigheter og anerkjennelse fremdeles for fullt. Dokumentet i skuffen på soverommet mitt er en påminnelse om dette, en påminnelse om at vi lever midt i historien, her og nå.

Transpersoners rettighetskamp henger 30-40 år etter

Homofili var tidligere ansett ikke bare som en forbrytelse, men også som en psykiatrisk lidelse, akkurat som transkjønnethet. Homofili ble fjernet som diagnose i Norge i 1977, og tatt ut av WHOs diagnosemanual i 1990.

Med tanke på avkriminalisering og friskmelding er det ikke feil å si at 1970-tallet var et svært viktig tiår for den norske homokampen. For norske transfolk var 2010-tallet på mange måter det 1970-tallet var for norske ciskjønnede homofile. Ikke nøyaktig det samme, naturligvis, men likhetene er mange og påfallende.

Det var gjennom en lovendring i 2016 – kjempet fram av aktivister og med påtrykk fra Amnesty International – at norske transpersoner endelig fikk retten til å endre juridisk kjønn uten å måtte gjennomgå kastrering først. Og det var som sagt først i 2018 at transpersoner ble friskmeldt av WHO.

2018 er fire år siden. Ikke tretti, ikke førti, ikke femti. Fire.

Transpersoner over hele landet kjemper i dag for et tilgjengelig og verdig helsetilbud (en kamp som aktualiseres igjen og igjen gjennom visse aktørers gjentatte angrep på vår frihet til å motta kjønnsbekreftende helsehjelp utenfor det statlige behandlingsmonopolet).

Det nye diskrimineringsvernet for transpersoner er akkurat nå i ferd med å bli prøvd ut i rettssystemet. De som ble tvunget til å gjennomgå kastrering før 2016 venter fortsatt på sin unnskyldning fra staten. Ikkebinære venter fortsatt på å bli juridisk anerkjent. På mange måter kan man si at transpersoners rettighetskamp henger 30-40 år etter kampen for ciskjønnede homofile.

Jeg spør meg, som flere transpersoner har gjort de siste dagene: Er vi nødt til å vente til 2066 eller 2068 før vi blir anerkjent som likeverdige?

Usynlige skeive

Transpersoner er en marginalisert gruppe, men vi har i det minste den fordelen at folk stort sett vet sånn omtrent hvem vi er. Selv om folk ikke alltid er klar over hvilke kamper vi er nødt til å kjempe, er de fleste likevel klar over at vi fins. Synlighet kan være en forbannelse, men det er også et privilegium, og et privilegium som ikke alle skeive grupper har.

I kjølvannet av fjorårets landsdekkende levekårsundersøkelse har det for eksempel blitt snakket mye om at transpersoner scorer svært dårlig på suicidalitetsstatistikken. Det det snakkes mindre om, er at bifile kvinner faktisk scorer nøyaktig like dårlig. Bifile og panfile opplever fortsatt både usynliggjøring og mistenkeliggjøring, også innad i skeive miljøer, og det sier seg selv at det påvirker deres levekår.

Relasjonsmangfold er et annet tema som det snakkes lite om. Polyamorøse folk har sterke talspersoner, men polyamori er sjelden en del av mainstreamdiskursen rundt skeives rettigheter i Norge i dag. Det samme gjelder kinkstere (BDSMere og fetisjister), som naturligvis kan være skeive på andre måter, men som også ofte definerer seg som en del av det skeive miljøet kun fordi de er kinkstere.

BDSM og fetisjisme var ansett som psykiatriske lidelser fram til 2018, akkurat som kjønnsinkongruens, og diagnosene falt under kapittelet F65, som var «nabokapittelet» til transpersoner i ICD-10. Også i Norge jobbet aktivister hardt for å endre synet på kink. Diagnosene ble fjernet i Norge i 2010, og ble tatt ut av WHOs diagnosemanual i 2018. Internasjonalt ble kinkstere altså friskmeldt samtidig med transpersoner.

Det er mange andre grupper som er minst like usynlige som de jeg har nevnt her. De delene av interkjønn-befolkningen som anser seg som skeive, snakkes nesten aldri om. Skeive sexarbeidere er et tabu tema i svært mange sammenhenger. Skeive med flere minoritetstilhørigheter faller stort sett mellom alle stoler, og blir sjelden sett som hele seg. Spesielt vil jeg trekke fram melaninrike skeive, skeive med nasjonal minoritetsbakgrunn og urfolksbakgrunn, samt skeive med fysiske eller psykososiale funksjonsvariasjoner.

Vi skal feire i 2022. Vi har all grunn til å være glade og stolte over alt det den skeive bevegelsen har fått til. Men vi må ikke hvile på våre laurbær, for den skeive befolkningen er mangfoldig, og det er ennå ikke slik at vi alle har lik mulighet til å leve gode liv som oss selv.

Som den amerikanske kvinnesaks- og borgerrettighetsaktivisten Fannie Lou Hamer sa det: Ingen er fri før alle er fri. La oss minnes 21. april 1972 med stolthet og takknemlighet, men også med harme, og la oss bruke den harmen som brennstoff til å kjempe videre for en enda bedre verden.

Miriam Aurora Hammeren Pedersen, sosialantropolog, skribent og åpen lesbisk transkvinne