«Ytringsfrihet og retorisk medborgerskap for skeive; ja takk!»

Historiefortellingen som blir brukt i diskusjonen om ytringsfriheten blir fortalt fra en posisjon av makt og privilegier. Når jeg hører personer med makt og med ingenting å miste sier at «vi må ta debatten», ser jeg for meg Marie Antoinette som spør bøndene om de «ikke bare kan spise kake». Sistnevnte er en fiktiv fortelling om adelens fall i Frankrike, men er samtidig et bilde på følelsen jeg får når heterofile og privilegerte middelklassefolk snakker om skeive, uten at det egentlig handler om eller har konsekvenser for dem selv.

For det er jo utfordringen med mye av måten ytringsfrihet blir snakket om i Norge. Den blir alltid fortalt av de som allerede har definisjonsmakt i samfunnet, hvor de som taler aller sterkest for en ytringsfrihet uten grenser, alltid er de som ikke har noe å miste. Utviklingen av ytringsklimaet har ingen realpolitiske konsekvenser for dem. De vil alltid være i flertall og aldri miste noe, uansett hvilken «debatt» de går inn i eller debattklima de skaper.

Det vil si. Hvis et fascistisk og totalitært regime tok over i Norge, ville alle mistet politisk påvirkningskraft i samfunnet, men i motsetning til skeive, ville heterofile beholdt retten til å forme familier slik de alltid har gjort. I slike regimer blir gjerne kjernefamilien favorisert. De skeive familiene derimot ville blitt tilintetgjort i et slikt regime. Noe som for øvrig kan skje uten at demokratiet forsvant. Norge var et demokrati før skeive ble avkriminalisert, fikk retten til å gifte seg og forme familier. Så hvis ordskiftet vendes mot skeive, er dette rettigheter vi kan miste gjennom at borgere i et demokratisk samfunn bestemmer seg for at det ikke er legitimt lenger.

Jeg setter ordet debatt i gåsetegn her, nettopp fordi måten samtalen rundt minoriteter eller «debatten» som de kaller det blir ført, i utgangspunktet skjer ved at konkrete skeive mennesker blir gjort til en farlig og skummel ideologi framfor levende mennesker med behov og følelser. For dem er samtalen om skeive, og spesielt transpersoner og ikke-binære, et interessant samtaleemne framfor noe som har realpolitiske konsekvenser for dem selv.

Ikke bare skal de ha definisjonsmakt over måten historien om ytringsfriheten blir fortalt, men de skal også ha definisjonsmakt over måten vi snakker om skeive, og ikke minst hva skeive skal tåle i det offentlige ordskiftet. De skal som alltid være de viktigste meningsbærerne i hvilken som helst debatt, også når det handler om en minoritet de ikke er en del av.

Vi skeive skal liksom ikke få fortelle historien om oss selv, men historien skal bli fortalt av de som ikke kjenner på de konsekvensene av de historiene og de definisjonene som blir skapt og brukt i offentligheten.

Ytringsfrihet er noe som skal gi mennesker handlekraft i samfunnet. Hvis den ytringsfriheten blir kuppet av de få utvalgte og privilegerte med ingenting å tape, så kunne man likså godt bare sagt at de privilegerte skal ha ytringsfrihet mens alle andre skal holde kjeft.

Hvis skeive stemmer blir stilnet på grunn av overveldende press fra majoriteten, blir det som om majoriteten er de eneste med ytringsfrihet, slik det har blitt i totalitære land som Russland. I Russland har russiske skeives legitime ytringer blitt redusert til ideologi og propaganda, og gjort forbudt, selv om det egentlig handler om livskvaliteten til skeive i Russland, og at russiske myndigheter egentlig bruker skeive som syndebukk for å beholde makten etter flere års vanstyre.

Vi ser konturen av at skeive blir framstilt som ideologi framfor mennesker her i Norge også. Der ytringene til de privilegerte (les. de som gjerne er både heterofile og ikke-trans/cispersoner) blir fremstilt som vanlige ikke-politiske, ikke-ideologiske og ikke-propagandistisk, mens ytringene til skeive blir fremstilt som unormale, «politiske», «ideologiske» og «propagandistiske». Dette blir gjort for å fremmedgjøre skeive og dytte ytringene våre ut av kategorien «akseptable ytringer», og derav dytte skeive ut av samfunnet.

Samtidig blir dette gjort for å skjule motivene til den del av majoriteten som ønsker å beholde all definisjonsmakten over kjønn og seksualitet i samfunnet. Da snakker vi gjerne om at de ønsker å fremme ideen om at den eneste legitime formen for familie er den heteronormative ideen om mor, far og barn, mens familier med far, far og barn, eller mor, mor og barn og andre normbrytende familiesammensetninger er illegitime. Jeg må likevel legge til et viktig, men i dette. Ikke alle heterofile ønsker å utdefinere skeives forståelse av seg selv og ideologisere familiene vi organiserer oss i.

Dette er ganske spesifikke aktører. Deriblant konservative kristne med tydelige teologiske og ideologiske motiver for å opprettholde det heteronormative patriarkatet som fremstiller kjernefamilien med mor, far og barn som den ideelle familiekonstellasjonen, mens alt annet er katastrofe i emning! I tillegg har vi den delen av majoriteten som er i ferd med å stupe hodet rett inn i en moralpanikk, spesielt knyttet til behandlingstilbudet til unge transpersoner.

Det jeg hovedsakelig prøver å si er at ytringsfrihet også er viktig for oss skeive. Derfor kan vi ikke tillate å la det ikke-skeive storsamfunnet, stå uimotsagt i måten de forteller historien om ytringsfriheten og skeive på.

Ytringsfriheten er ikke bare for de som allerede har definisjonsmakt i samfunnet, men også de som utfordrer det samfunnet har tatt for gitt i land tid. Skeive ytringer er og må være en del av meningsmangfoldet i samfunnet, ikke noe som står utenfor og ved siden av samfunnet.

Slik samtalen om ytringsfriheten blir ført akkurat nå, blir skeive ytringer forsøkt dyttet ut av «debatten» til fordelen for historien om kjønn og seksualitet som har blitt fortalt av de mest privilegerte i samfunnet. Nemlig de som er heterofile og cispersoner (de som ikke er trans).

Derfor er det viktig at vi skeive «tar debatten» i vår egen hånd, eller rettere sagt tar kontrollen over fortellingen om hva det skeive er og ikke, og derav skaper en frodig jord hvor skeive ytringer kan gro og slå blomst.

Det betyr at vi må bli bedre skrivere, talere og debattanter!

Vi må gripe tak i våpnene majoriteten bruker for å trykke oss ned og gjøre dem til våre egne. Vi må trene oss opp til å kjenne igjen måten de med makt forteller historiene om oss, beherske talehandlinger i tekster, bruke retoriske virkemidler godt, og kunne plukke fra hverandre argumenter på en systematisk måte. I en kamp for ordskiftet er dette våpnene vi må beherske for å overleve majoritetens skjørhet og tendens til moralpanikk på bekostning av minoriteter.

Det betyr at de skeive organisasjonene må ta grep for at så mange skeive som mulig får tilgang på disse redskapene. For de vil utvilsomt styrke den skeive kampen på sikt. Hvorvidt dette skal komme i form av studiesirkler, foredrag eller «workshops» organisert av for eksempel FRI (eller kanskje Blikk) vet jeg ikke, men tiltak for å styrke den skeive befolkningas kunnskap om retorikk og språklig kommunikasjon er noe jeg mener bør skje.

For dette handler jo om å ha muligheten til å delta i det offentlige ordskiftet på en god måte, som i et samtaledemokrati som Norge, er tett knyttet til det å ha handlekraft i samfunnet. Og handlekraft skal vi ha!