Hva skjer når ballet er over?
«Pose» er inne i sin siste sesong. Serien etterlater seg en betydelig arv. Både foran og bak kameraet.
Etter en sterk første sesong, etterfulgt av en noe svakere sesong to, er «Pose» tilbake for sin tredje og siste del. Denne gangen er serien på sitt aller sterkeste.
«Pose» har vært banebrytende helt siden premieren i 2018. Aldri før hadde vi sett så mange transpersoner som faste skuespillere i én og samme tv-serie. Og aldri før hadde transpersoner på lerretet vært så flerdimensjonale, og tatt på alvor.
Nå som ballet snart er over, ser Blikk på betydningen «Pose» har hatt for underholdningsindustrien, skeiv historiefortelling og skeiv representasjon.
Unngikk «traumefesten»
«Pose» tar for seg New Yorks afro-amerikanske og latin-amerikanske ballroom-miljø på 1980- og 90-tallet. Menneskene vi møter er både dragartister og transpersoner, som søker fellesskap i dans, sang og fest.
«Pose» går likevel mye dypere enn som så. Siden begynnelsen har serieskaperne gitt oss flerdimensjonale karakterer, skrevet med stor omtanke. Selv ikke birollene i ytterkantene av hovedfortellingen. «Pose» gir oss den nyanserte historien om ballroom-kulturens helter, som tidvis sleit med å få endene til å møtes i en verden som ikke var skapt for dem.
Selv om de gjennomgående temaene i «Pose» er tunge, som aids og sexarbeid, føltes serien aldri som en «traumefest». «Pose» hadde likevel en letthet ved seg, en selvfølgelighet. Vi skulle ikke gråte for å oppnå selvpiningens nirvana. Vi skulle lytte, lære og ta med oss historiene videre.
Skeive karakterer, streite stemmer
Serien ble skrevet og produsert av blant andre transkvinnene Janet Mock og Our Lady J. Dette har unektelig bidratt til nyanserte og detaljrike historier. I en tid hvor diskusjonen rundt hvem som skal spille ut og skrive historier om minoriteter, er «Pose» et interessant innspill.
De siste årene har underholdningsindustrien i større grad turt å satse på skeive historier, men de har som oftest blitt fortalt av heterofile, gjennom heterofile skuespillere.
Sean Penn som homoikon i «Milk» (2008) og Jared Leto som transkvinne i «Dallas Buyers Club» (2013) er to av mange eksempler på skeiv representasjon gjennom streite skuespillere. I tillegg til de store kinofavorittene «Rocketman» (2019) om Elton John og «Bohemian Rhapsody» om Freddy Mercury.
Må man være skeiv for å skrive om, eller spille, skeive karakterer? Selvfølgelig ikke.
Er det viktig å la flere skeive stemmer slippe til både foran og bak kameraet? Definitivt.
Kjærlighetserklæring til «Paris Is Burning»
«Pose» har utallige referanser til Jennie Livingstons dokumentar «Paris Is Burning». Fra kostymer, til personligheter, til replikker – «I have a right to show my color» –, til miljøskildringer, til gjesteopptredner fra dokumentarens persongalleri. «Pose» framsto som en passende oppdiktet og passende realistisk historie om New Yorks transdronninger.
Serieskaperne Ryan Murphy, Janet Mock og Steven Canals har alle sagt at «Paris Is Burning» hjalp dem i arbeidet med «Pose». Både som inspirasjon og referanse fra virkeligheten, men også fordi dokumentaren hadde vært formende for deres egen identitet som skeive. Flere av karakterene i serien er også basert på ekte personer fra «Paris Is Burning», som Venus Xtravaganza, Dorian Corey og Crystal LaBeija.
Der «Paris Is Burning» lot oss kikke inn i 90-tallets ballroom-kultur, Vogue-scenen og drømmene til de mange utøverne på scenen, drar «Pose» alt enda lenger. Manusforfatter Mock tar for seg hiv og aids, sexarbeid, transfobi og den Trumpske kapitalismens innvirkning på New Yorks aller fattigste.
Både i «Pose» og «Paris Is Burning» er 80-tallets USA under lupen: Et samfunn hvor skillet mellom det streite og det skeive livet var skarpt. I «Paris Is Burning» vises dette gjennom kryssklipping mellom ballroom-miljøet og tilfeldige forbipasserende i New Yorks folkehavet.
«Pose» viser de amerikanske kontrastene i historiefortellingen. Blant annet gjennom karakteren Stan (Evan Peters), en pliktoppfyllende ansatt i Trump-organisasjonen som i første sesong forelsker seg i transkvinnen Angel (India Moore).
Samtidig avviser “Pose” delvis tanken om dette delte samfunnet, og viser at alle i den travle metropolen later som, både rik og fattig. Når alt kommer til alt, spiller de bare ut en rolle de har fått tildelt.
Forblir «kultklassiker»
En av fjorårets store skeive snakkiser, dokumentaren «Disclosure: Transpersoner på skjerm og lerret», demonstrerte talerøret transpersoner i vår tid har fått tildelt av blant annet skeiv representasjon i media. Der transkvinner i tidligere har måttet nøye seg med representasjon i form av endimensjonale prostituerte, lik på obduksjonsbord eller ansiktsløse punch lines, gir serier som «Pose» transpersoner rom til å tre ut av de trange båsene i populærkulturen.
«Pose» er en serie hvor historiene om transkvinnene er skrevet av transkvinner selv – og spilt av transkvinner. Historiene som fortelles handler ikke om endimensjonale biroller, men hovedkarakterer med et bredt følelsesregister. De er kvinner, mødre, søstre og klipper for menneskene rundt seg.
Sammenlignet med Ryan Murphys andre serier, var ikke «Pose» noen stor hit. Den åttende sesongen av «American Horror Story» trakk litt over to millioner seere til tv-skjermen hver episode. Til sammenligning hadde den mest sette episoden av «Pose» én million seere. Det er mange i norsk sammenheng, men litt skuffende for amerikanerne. Spesielt når tv-seriegiganten Ryan Murphy står bak.
Serien om ballroom-miljøet står derfor igjen som en «kultklassiker». Og kanskje er det passende at den traff et smalt publikum. Det speiler den lille, men lidenskapelige, skeive samfunnet serien portretterer.
Ingen store roller etter «Pose»
Billie Porter, som spiller den ikoniske MC-en Pray Tell, vant Emmy for beste mannlige birolle i 2019. Han var den første svarte, åpne homofile mannen til å motta prisen. Likevel har han kun biroller i sine kommende prosjekter, filmene «Cinderella» og «Little Shop of Horrors».
Utover dette hører vi mest om Porter i forbindelse med røde løpere. Og ja, antrekkene er alltid like legendariske som mannen selv, men det er tydelig at han ikke tas inn i Hollywood-varmen like selvfølgelig som sine streite motparter i andre Murphy-serier.
Resten av «Pose»-skuespillerne har ofte blitt satt på sidelinja. I 2020 ble serien nominert til imponerende fem Emmypriser, men ingen av dem var for prestasjonene til de transkjønnede og ikke-binære stjernene.
MJ Rodriguez, skuespilleren bak en av seriens viktigste karakterer, Blanca, har ikke hatt noen ledende roller utover «Pose». Dominique Jackson, som spiller Elektra, har fått én stor rolle, i serien «American Gods». Indya Moore, som spiller Angel, har oppnådd noe anerkjennelse. Hun har dukket opp på forsiden av store magasiner og spilt i Lena Waithes drama «Queen and Slim». Likevel er det Billy Porter som hovedsakelig har stukket av med oppmerksomheten.
Det er i utgangspunktet ikke lett å få roller i store tv- og filmproduksjoner som transperson. Men det er verdt å merke seg at skuespillere i Ryan Murphys mange andre produksjoner, som Evan Peters og Sarah Paulson kjent fra «American Horror Story», har gjort kometkarrierer i etterkant av sine Murphy-produksjoner. Hvorfor får ikke «Pose»-kvinnene det samme gjennombruddet?
«Fuck Hollywood!»
Denne mangelen på respekt for «Pose» sine mange talentfulle transskuespillere er ikke oppdiktet eller tilfeldig. Og det er flere enn fansen som reagerer.
Under premierehelgen til seriens tredje sesong luftet Janet Mock sin frustrasjon over underholdningsbransjen i en glødende tale.
«Fuck Hollywood!» sa Mock. «Gjør dette deg ukomfortabel? Det burde det.»
Mock skapte en liten mediestorm, og avslørte samtidig hvordan den amerikanske underholdningsindustrien, som så ofte markedsfører seg selv som inkluderende og «woke», stenger minoritetsstemmer ute. Hun fortalte at hun har måttet kjempe for at seriens stjerner skal bli behandlet som nettopp stjerner, ikke tilfeldige statister.
«Når talentet spør om en suite, gir du dem en suite fordi de trenger det» sa Mock, før hun også uttrykket misnøye med lønnsnivået til de ansatte på settet.
Veien videre
Sannheten er at maktkampen bak kameraet også er en viktig del av arven til «Pose». Serien utgjør et kvantesprang framover for lhbt+representasjon, men har også avslørt hvor begrenset industrien egentlig er.
Før Mocks tordnende tale var det ikke offentlig kjent at kampen for å få produsert serien, og under gode forhold, hadde vært så hard. Selv om alle mistenkte dette. Det er lett å glemme at «Pose» faktisk startet som en kabel-tv-serie før den kom til strømmetjenestene – og det er usikkert om kabel-tv vil satse på noe så dristig som «Pose» igjen.
Betydningen «Pose» har hatt for underholdningsindustrien er monumental. Serien vil unektelig sette preg på film og tv i lang tid framover. Den har ikke bare banet vei for transkvinner i underholdningsindustrien. Den har også vist det store publikummet, og Hollywood, at transhistorier er verdt å satse på.
Det glitrende manuset står igjen som et skoleeksempel på hvordan du skildrer et marginalisert miljø på en human og solidarisk måte.
Før «Pose» virket det usannsynlig at noen skulle hente fram livene til 80-tallets usynlige transkvinner i New York. Nå virker mulighetene til å fortelle om skeive, marginaliserte liv tilsynelatende endeløse.
