Dette innlegget ble først publisert i Tvedestrandsposten. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Da juni, Pride-måneden, skulle starte, gruet jeg meg litt. Jeg gruet meg til å høre om alle som sier at de «ikke har noe imot skeive, men...», til de som synes det er unødvendig med regnbuefarger overalt, og de som mener vi må slutte med Pride fordi de kjenner en skeiv som ikke går i paraden. 

Jeg gruet meg til kommentarfeltene, der noen legger ut bilder av lærhomser og skriver «ja, Pride er virkelig bra for barn», og til de som mener at barn må være barn og ikke «plages med dette». 

Og så er det de som mener at homofile og lesbiske er greit, men at «dette her kjønnsgreiene» må vi slutte med.

Tvedestrand Pride kom og gikk. 

Det ble en flott markering. Regnbueflaggene vaiet fra flaggstengene på kommunehuset, på kirka og nede på brygga. 

Jeg får alltid tårer i øynene når jeg kommer ned over Fjærkleivene og ser regnbueflagga fra kirka eller kommunehuset. 

Tusen takk til ungdomsrådet som fikk til det. 

Tvedestrand skal være en inkluderende by. Og så vidt jeg fikk med meg, var det lite kritikk både i kommentarfelt og andre steder rundt markeringen. 

Det var en perfekt dag i regnet.

I mange år hadde Tvedestrand en årlig flaggdebatt når det gjelder regnbueflagg i kommunale flaggstenger. 

Nå kan det se ut til at den har flyttet seg til Vegårshei. 

En markering en tirsdag kveld i «den inkluderende bygda», og bygdedyret våkner til livet. 

Retorikken går på at ingen har noe imot homofile, men dette sirkuset kan de ikke ha noe av. 

Er det sånn at man kan heie på homofiles rettigheter, så lenge disse homofile, med unntak av hvem de deler seng med, går inn i A4-boksen? 

Kan man ikke heie på normbryting? Jo, for hvor hadde homokampen vært uten normbryting? 

Har vi kommet til et sted der det er greit å være homo, bare du er det på «riktig» måte? 

Vi må heie på mangfold, og på retten til å være «litt mye».

Holdningene enkelte viser, skremmer meg. Og det som skjer i land ikke så langt fra oss, skremmer meg mer. 

For det er ikke lett å være homo i verden. 

Som lesbisk kvinne, født på 80-tallet, har jeg sett rettighet etter rettighet komme til meg. 

Vi har fått felles ekteskapslov, og min kone var juridisk mor til barna jeg fødte fra fødsel av. 

Da vi giftet oss, kunne vi ikke gifte oss i kirka, men det kan vi nå. 

Jeg er ekstremt privilegert og har det livet jeg vil ha. Kan jeg da slutte å mase så mye om homofiles rettigheter? 

Nei, for jeg kan ikke dra stigen opp etter meg. 

Det er fortsatt vanskelig å være ung, homo og komme ut av skapet. 

Ved Pride-markeringer i bygdene viser vi at vi kan være oss selv, overalt, ikke bare i storbyen. Derfor er regnbueflagget så viktig.

.