.

I slutten av oktober ble den amerikanske pornoskuespilleren og regissøren Lily Cade intervjuet av BBC. Hun brukte intervjuet til å fremme påstander om at lesbiske transkvinner presser lesbiske ciskvinner til sex, et problem både hun selv og journalisten anså for å være stort og utbredt nok til at det krevde en nyhetssak hos Storbritannias allmennkringkaster. Cades uttalelser har i etterkant blitt fjernet fra artikkelen etter at hun oppfordret til drap på transkvinner.

Bare noen dager senere publiserte Cade flere innlegg på sin private blogg, hvor hun blant annet oppfordret til lynsjing av navngitte profilerte transkvinner og massedrap på transkvinner generelt.

«[I]f you left it up to me,» skrev Cade, «I’d execute every last one of them personally.»

Cades holdninger er ekstreme, men de kan tjene som illustrasjon på en tendens i transfolks situasjon mange steder: Vi fremstilles som farlige, til tross for at all erfaring og forskning viser at vi i virkeligheten er en marginalisert minoritetsgruppe som i overveldende grad er ofre for hets, vold og overgrep. Utspillene fra Cade illustrerer også noe annet, nemlig at retorikken om transpersoner som overgripere er med på å legitimere fysiske angrep mot oss. Ord er makt, og hatretorikk er aldri uskyldig.

.

Fiendtlig tone

Transminnedagen (Transgender Day of Remembrance) markeres hvert år den 20. november til minne om transpersoner som har blitt drept fordi de var trans.

Hatmotiverte drap på transfolk er per i dag ikke et samfunnsproblem i Norge på samme måte som det er i land som Brasil, Mexico og USA, men det vi har i Norge er et offentlig ordskifte som er svært hardt og til tider direkte fiendtlig mot transfolk. Det destruktive potensialet i dette skal ikke undervurderes.

På årets Transminnedag etterlyser jeg et aktivt engasjement for å snu tonen i det norske ordskiftet om transfolk. Samtidig som at transkjønnede skribenter trekker seg ut av samfunnsdebatten på grunn av utbrenthet, ser jeg den samme håndfullen «kjønnskritiske» personer starte opp stadig nye organisasjoner og nettverk med stadig nye navn og bli gitt stadig nye plasser ved bordet når transtematikk diskuteres.

Narrativet om at transkvinner er overgripere, det samme narrativet som Lily Cade brukte som argument for å henrette transkvinner «en masse», spres om og om igjen i ulike fora, inkludert seriøse aviser.

Det florerer av sensasjonalistisk stoff og regelrett fake news om transfolks agenda og intensjoner og hatefulle stemmer fortsetter å bli fremstilt som våre legitime meningsmotstandere i den såkalte «transdebatten». Et Google-søk på ord som «translobbyen» eller «radikal kjønnsideologi» er nok til å finne mange tekster som fremmer påstander som hverken jeg eller noen andre transpersoner jeg har snakket med kjenner seg igjen i. Når vi tar til motmæle eller forsøker å beskytte oss selv, sables vi ned som enten hårsåre eller autoritære.

Jeg er lei, og lei meg, på vegne av meg selv og gruppen jeg tilhører.

.

.

Hvor mange har vi mistet?

Et fiendtlig debattklima er ikke bare farlig fordi det kan bane veien for verre ting på sikt. Den rent psykiske volden (og mange transfolk opplever det hyppige mediehardkjøret mot oss som nettopp det) kan i seg selv være minst like skadelig som den fysiske. Psykisk vold tar også liv.

I sommer ble det offentliggjort ny forskning som viser at en av tre transpersoner i Norge har forsøkt å ta sitt eget liv. Ikke «tenkt på» eller «vurdert». Forsøkt.

En tredjedel av alle norske transpersoner har på ett eller annet tidspunkt kommet frem til at verden ikke hadde plass til dem, og at det ikke var noen annen utvei for dem enn å dø.

Statistikken over selvmordsforsøk omfatter naturligvis bare dem som ikke lyktes. Det finnes ingen oversikt over dem som faktisk gjennomførte det de prøvde på.

Hvem var disse menneskene, disse usynlige menneskene som kalles mørketall? Hvor mange var åpne transpersoner, og hvor mange var i skapet? Hvor mange er det egentlig vi minnes når vi markerer Transminnedagen? Det ærlige svaret er at vi ikke vet.

.

Vi vil leve

«[S]elv om man tilhører en minoritet, er det nødvendig å bidra til et større fellesskap», skrev Stavanger Aftenblad på lederplass i april, i det som var ment som en kritikk av transfolks påstått intolerante holdninger. «Det gjør man neppe dersom eget ståsted, egne livsvilkår, og egen identitet alltid trumfer alt annet.»

Fellesskap er vel og bra, men hvordan kan man be noen om å sette egne livsvilkår til side? Overlevelse er menneskets mest grunnleggende drift, og vi er da vitterlig mennesker vi også. Hvorfor kan ikke fellesskapet finne plass til oss slik vi er?

Det er på høy tid med en menneskeliggjøring av ordskiftet om transfolk. Både i Norge og ellers i verden blir ordets makt brukt som våpen for å frata oss både livskvaliteten og selve livene våre. Dette må ta slutt, og vi må begynne her hjemme.

Vi som er trans prøver så godt vi kan å komme til orde, men vi kan ikke forsvare oss helt alene, for vi er få, og i motsetning til hva enkelte hevder har vi forsvinnende lite makt og innflytelse som gruppe.

Jeg har tro på at vi en dag kan få se en bedre fremtid for transfolk både i Norge og andre land. Jeg har tro på at det går an å forebygge vold, drap og selvmord. Men vi kommer ikke dit på egen hånd. Vi trenger allierte. Folk som bryr seg. Folk i de politiske partiene, i mediehusene, i kommentarfeltene, i treningsgarderobene og rundt kjøkkenbordene i de tusen hjem. Folk som kjenner på den samme klumpen i magen som vi transfolk selv kjenner på når Transminnedagen markeres.

I dag minnes vi dem vi har mistet. Men vi vil ikke minnes. Vi vil leve.

.