«Stillheten etter stormen»

Jeg var ikke på London, men i likhet med mange andre skeive som heller ikke var der, har livet mitt endret seg etter den natten. Illusjonen om at skeive kunne leve et trygt, åpent liv i verdens beste demokrati, brast. Nå må vi tørre å snakke om hva terroren gjorde med oss.

Frem til skuddene falt, var det fest

Jeg sov da terroristen gikk inn i Rosenkrantz' gate og begynte å jakte på mennesker med det som beskrives som et iskaldt blikk. Neste dag skulle jeg som leder av Oslo pride gå fremst i paraden sammen med en rekke politiske frontfigurer. Frem til skuddene falt, var det fest i byen.

Skeivt Kulturår i 2022 var et gledens år. Mange større institusjoner bidro til å synliggjøre vår skeive historie og sette skeive liv på dagsordenen. Det var overveldende å kjenne på den støtten skeive hadde fra storsamfunnet.

– Å bli skutt etter gjør noe med oss

De skeive organisasjonene ser tilbake på året som har gått. – Etter at vi for alvor fikk kjent på kroppen at vi er et terrormål, har jeg vært opptatt av 25. juni, sier Inger Kristin Haugsevje, styremedlem i Støttegruppa 25. juni.

Jeg hadde en følelse av at den kampen vi hadde kjempet, hadde ført frem. Vi kunne nyte synet av fryktløse unge som uten blyghet utstrålte en selvsikkerhet og skeiv selvfølgelighet som var umulig få år tidligere.

For en fest det var, frem til det forferdelige – og for mange utenkelige – skjedde.

Et direktesendt mareritt

Terrorangrepet i 2022 skjedde 50 år etter at vi med lov fikk satt en stopper for at politimyndighetene kunne jakte på menn som har sex med menn og utsette dem for trakassering, vold og deretter straffeforfølge dem.

Selv om overgrepene mot skeive ble stoppet i 1972, var det i mange tiår etter det farlig å leve åpent.

Vi er blitt banket opp, har mistet jobbene våre og sett iskalde blikk fra folk som hater «sånne som oss». Skeive er en utsatt minoritet med et panser og en årvåkenhet som gjør at vi nesten uten å tenke over det navigerer rundt i samfunnet og skrur av og på vår «skeivhet».

Det som skulle bli en festdag med tusenvis av skeive i parade direktesendt på NRK, ble i stedet et direktesendt mareritt som viser hvordan skeive reagerte på å være et terrormål.

Vi ble redde, og vi ble sinte. Den sårbare tryggheten vår, den skjøre tilliten til at myndighetene ville oss vel og det svakt gryende håpet om at skeive var blitt fullverdige og likeverdige borgere, gikk i tusen knas.

Særlig hardt har dette angrepet gått ut over unge som er vokst opp i et samfunn som har fortalt dem at her i Norge er det trygt for alle å være den de er og elske den de vil.

Skeive ble igjen utrygge

At de som skulle passe på oss, ikke hadde fått med seg at det var pride, og ikke hadde koblet det brennende flagget til Arfan Batthi sammen med parade-dagen, er blitt et stort sår.

Jeg vet om flere skeive som ikke turte å gå ut av leiligheten sin på flere måneder etter terroren. De var ikke i området der terroren skjedde, men ble likevel truffet hardt.

Jeg har hørt om unge som var på vei ut av skapet og deltok på sin første pride i Oslo, men som trakk seg tilbake i skapet etter terroren. Turte de å si hvor de hadde vært og be om krisehjelp fra sin lille kommune da de kom hjem?

Vi vet nå at terroren kunne vært stoppet, og skeive ble igjen utrygge. Det kommer til å kreve mye innsats fra myndighetene å lege dette såret. Skeive trenger at det arbeidet blir prioritert de neste årene.

Vårt sikkerhetsnett er de skeive miljøene

Skeive fødes ikke inn i et fellesskap slik for eksempel religiøse og etniske minoriteter som oftest gjør. Det å være skeiv er å bli født alene med en side ved deg selv som samfunnet rundt deg i større eller mindre grad aksepterer eller ikke aksepterer.

Vårt sikkerhetsnett er de skeive miljøene. Disse er i stor grad bygget rundt fysiske møteplasser for skeive, slik som skeive utesteder, prider, skeive fotballag, skeive kor og ikke minst – det skeive organisasjonslivet.

– Pistolen pekte rett i magen min

Ingrid Rasten er direkte berørt av terroren mot skeive i juni i fjor. Hun er nå valgt inn i styret i Støttegruppa 25. juni.

De skeive organisasjonene er vår vaktbikkje og vår rettighetsforkjemper. Skeive er helt avhengige av at folk stiller til valg og deltar i vårt skeive organisasjonsdemokrati.

Hva skjer med våre skeive rettigheter hvis organisasjonstalentene er redde for å inneha tillitsverv i organisasjoner som er terrorrammet?

Vi må klare å løfte dette opp til et nivå som ikke bare handler om enkeltskjebner eller den skeive gruppen. Terror og ekstremisme er et demokratisk problem som må løses i fellesskap.

Vi må kjempe for hverandres rettigheter til å få være den vi er, åpent og uten frykt i verdens beste demokrati. Det er en kamp vi må ta sammen, for om alle minoriteter slår seg sammen, er vi faktisk i majoritet.

Denne kronikken ble først publisert av Aftenposten.