Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Jeg tok feil. Og jeg har møtt meg sjøl i døra. Jeg veit ikke om jeg får retta opp mine feil, men jeg vil gjøre mitt beste.

For 20 år sida gikk jeg på barneskolen. Jeg gjorde ting jeg angrer på nå.

Som for eksempel å kalle en klassekamerat for homo, eller å nekte å anerkjenne at naboen var trans og faktisk bruke rett navn og pronomen.

Dette plager meg den dag i dag.

Han ene burde jeg si unnskyld til. Han andre, lever ikke lenger. Jeg får aldri sagt unnskyld.

Hvorfor skal dette plage meg?

For det første.

Dette er jo ikke greit. På flere måter.

I det ene øyeblikket har jeg sagt at noen er homo uten å egentlig vite hva slags legning en person har, og ved å mobbe personen har jeg sagt at det er noe iboende negativt å være homo.

Og det stemmer jo ikke.

Jeg har ikke nok hender til å telle hvor mange flotte skeive folk jeg har som mine nærmeste venner, for ikke å snakke om alle de flotte skeive folka jeg ikke kjenner.

Videre så er jo navn og pronomen noe som er veldig personlig for mange, uavhengig av om man er trans eller cis.

Om du er en mann foretrekker du gjerne et maskulint navn og pronomen, uavhengig om du har funnet ut av noe annet enn hva legen klarte å avgjøre ved fødsel.

Konklusjonen her er uansett at det er regelrett respektløst å ikke rette seg etter en persons foretrukne pronomen.

Jeg kan klandre meg sjøl, men jeg syns også egentlig flere andre kunne vært litt flinkere på å kjefte på meg for mangel på grunnleggende respekt for andres liv.

Ikke helt meg

For det andre.

Jeg er skeiv sjøl.

Ikke bare kan jeg forelske meg i både menn og kvinner og alt i mellom og på sida av det.

I tillegg har jeg begynt å identifisere meg vekk fra det kjønnet jeg blei tildelt ved fødsel.

Ikke at det er noe problem i å være kvinne, for all del, men det er ikke helt meg.

Alt dette har jeg funnet ut av i etterkant av at jeg både har vært homofobisk og transfobisk.

Lyspunktet her er at jeg har klart å vokse det ut av meg - homofobien og transfobien altså.

Det er dog ikke til å stikke under en stol at jeg som skeiv nå sliter med internalisert homofobi og transfobi på grunn av at samfunnet er som det er.

Kampsak

Noe som bringer meg til punkt nummer tre.

I dag er skeives rettigheter, levekår og likestilling min viktigste kampsak.

I kommunestyret i Aurskog-Høland har jeg brukt energi og taletid på å både få heist Pride-flagget på kommunens flaggstang, og styrka kompetansen hos ansatte i kommunen på temaet.

Dette er kjempeviktig for meg.

Jeg håper at mer kompetanse om kjønn og seksualitet kan gjøre folk mer bevisste på sine egne ord og handlinger.

På den måten kunne jeg, og sikkert flere andre, sluppet å møte oss sjøl i døra 10-20 år seinere.