Meninger
– Mennesker blir ikke borte selv om en erklærer at de ikke finnes
Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke og nestleder i Kirkerådet, beklager både innholdet og formen på kristen anti-lhbt erklæring.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Øyvind Benestad har dessverre fått flere organisasjoner og kirkesamfunn med på sin nye-gamle erklæring om kjønn og seksualitetsmangfold. Dette er gammelt nytt fra Benestad.
Budskapet om at seksualiteten skal leves innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne, at det kun finnes to biologiske kjønn, og at en familie består av mor-far-barn har han fremmet i mange tiår.
I 2008 uttalte han til VG at ekteskapsloven var et gigantisk samfunnsekspriment med uante følger.
Han stod i bresjen for en bønnekampanje i et forsøk på å stoppe Stortinget fra å vedta denne loven.
Samtidig var han tydelig på at han og hans støttespillere, og vi som jobbet for at Den norske kirke skulle anerkjenne LHBT+ og begynne å vie alle par, levde på «ulike samlivsetiske planeter».
Benestad mente det var umulig for kirken å leve med ulike syn på ekteskapet, og ansvaret for splittelsen som ville komme var det vi som jobbet for endring som måtte bære ansvaret for.
Han var i flere år medlem i Agder og Telemark bispedømmeråd og Kirkemøtet.
Da Kirkemøtet i januar 2017 vedtok den nye vigselsliturgien, meldte han seg ut av Den norske kirke fra talerstolen.
Nå er han altså på banen igjen.
Det nye nå er at Den katolske kirke, Pinsebevegelsen og Frikirken og organisasjoner som Normisjon, Misjonssambandet og Laget har blitt med på laget.
Det samme har kirkepartiene Frimodig kirke og Bønnelista. De to partiene har stilt til valg og er en del av ledelsen i Den norske kirke, med medlemmer i bispedømmeråd, Kirkemøtet og Kirkerådet.
Det betyr også at de har et medansvar for å bidra til et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø i Den norske kirke.
At det er Åpen folkekirke som fortsatt leder an i kirkedemokratiet og i Den norske kirke, er takket være alle som stemte i fjorårets kirkevalg. For det er antallet stemmer og innvalgte rådsmedlemmer som avgjør styrkeforholdet mellom de ulike grupperingene.
Jeg vil beklage både innholdet og formen på erklæringen.
Den rammer transpersoner ved å påstå at de ikke finnes. Den sier at alt utenom det heterofile ekteskapet «bryter med Bibelens skapelsesteologi og Jesu etiske undervisning – uansett graden av trofasthet eller varighet.»
Dermed rammer budskapet alle skeive kristne.
Budskapet åpner gamle sår og traumer, gjør det vanskeligere å elske og anerkjenne seg selv, og tro på en Gud som er kjærlighet.
Dette hadde jeg håpet at store kristne (barne- og ungdoms)organisasjoner og kirkesamfunn tok innover seg.
Den norske kirke har heldigvis valgt en annen vei.
Jeg er takknemlig for å være med i ledelsen av en kirke som har lyttet til skeives livserfaringer og jobbet seriøst og teologisk med disse spørsmålene.
En kirke som anerkjenner mangfoldet og som nå lyser ut stillinger med en mangfoldserklæring som sier at «Den norske kirke skal være en arbeidsplass med rom og respekt for mangfold, uavhengig av etnisitet, alder, kjønnsidentitet, funksjonsevne eller legning.»
Samtidig er det fortsatt et teologisk mangfold i Den norske kirke og rom for ulike syn på ekteskapet.
Ulike teologiske syn forsvinner ikke selv om en erklærer dem for å være feil.
Det skulle jeg ønske alle som har stilt seg bak Benestads erklæring la større vekt på.
Det samme gjelder transpersoner og resten av mangfoldet i Guds skaperverk. Det blir ikke borte, selv om en påstår i en erklæring at det ikke finnes.
