Meninger
– Er det jeg som har fordommer nå?
Ingrid Glende-Granerud har vært stolt lesbisk og kristen hele livet. Etter en opplevelse på bakerste benk i kirka spør hun seg hvor usikkerheten kommer fra.
Det var ei bakside på et menighetsblad.
Det var bilde av to hender som holdt hverandre, og i bakgrunnen kunne jeg se klokketårnet til kirka mi.
Det sto at det hadde vært mye snakk om homofile og kirka, men at i vår menighet var homofile velkomne.
Jeg tror egentlig ikke jeg viste hva homofil var for noe, likevel har den forsida brent seg inn i hukommelsen min.
Over 30 år senere. Jeg sitter på bakerste benk på julekonsert.
Til noen romantiske toner griper jeg hånda til kjæresten min, kona mi. Tankene kommer. Er det lov? Her?
Jeg og kona mi har vært sammen i 16 år, gift i snart 14. Sammen har vi to barn, hund og stasjonsvogn (det siste er bare nesten sant. Vi har hver vår bil, ingen stasjonsvogn).
Da jeg var barn raste debatten om mennesker som hadde inngått partnerskap kunne være prester.
Nå er det ingen som inngår ingen partnerskap lenger, ekteskapsloven er kjønnsnøytral.
Homofile kan gifte seg i kirka. Homofile kan være prester, uavhengig av sosial status.
Kirka er på Pride. Kirka heiser regnbueflagget.
Jeg har vært åpent, stolt og homo i 25 år.
Likevel sitter jeg der, på bakerste benk og føler jeg gjør noe galt med å holde kona mi i hånda.
Det er ikke det at menneskene rundt meg ikke er inkluderende.
Så jeg skjønner ikke hvor usikkerhet og klumpen i magen som kommer til meg der jeg sitter på bakerste benk kommer fra.
Er det mine egne fordommer jeg blir innhentet av?
Som 15 åring var jeg åpen på både at jeg var lesbisk og at jeg var kristen. Begge deler ble sett på som eksotisk og rart.
At jeg var begge deler var det ingen som trodde på at i det hele tatt gikk an.
Har jeg blitt som dem som møtte meg da?
At jeg tror homoer ikke passer i kirka?
Eller er det det at jeg tror at alle er fordmomsfulle?
Jeg tror jo egentlig ikke det.
Er det plutselig jeg som har blitt fordomsfull og ikke alle andre?
Eller kanskje klumpen i magen er gammel?
Den hører til i en annen kirke, i en annen tid.
Når den først har satt seg der får jeg den ikke bort tross 25 års kamp og ignorering.
Følelsen av å ikke høre til, ikke være velkommen.
Blir jeg aldri kvitt den på tross av at jeg vet at jeg hører til og er velkommen?
