Hva er en transaktivist?

.

La oss begynne på begynnelsen. Når man bryter med grunnleggende samfunnsnormer for hvordan kjønn skal oppleves og uttrykkes, er det mange ting i livet som blir litt mindre enkelt.

Noen av disse tingene er irriterende men likevel relativt harmløse og hverdagslige «stein i skoen» – for eksempel når jeg går på en klesbutikk og sliter med å finne en kjole som er sydd slik at den har plass til ribbeina mine.

Andre ting er mer alvorlige, som for eksempel når et helseerklæringsskjema hos et forsikringsselskap ikke inneholder noen kategori for diagnosen «kjønnsinkongruens», og man er nødt til å bruke tid og krefter på å forklare hvorfor man går på reseptpliktige medisiner for en «uspesifisert diagnose».

Og noen ting kan handle om liv og død, for eksempel når det er snakk om tilgangen til kjønnsbekreftende helsehjelp, eller hatet og volden mange transfolk utsettes for både i Norge og ellers i verden, eller den enormt høye andelen transfolk i landet vårt – en tredjedel – som har forsøkt å ta sitt eget liv på grunn av manglende aksept og uakseptable levekår.

.

Samfunnet er innrettet for cisfolk

Man skal ikke ha levd lenge i verden som transperson før man innser at veldig mange av de utfordringene man opplever i hverdagen kommer av at samfunnet er innrettet for cisfolk (folk som ikke er trans) og ikke for transfolk. Samlet sett blir det etter hvert ganske mye å skulle forholde seg til. Det blir rett og slett temmelig slitsomt.

Så begynner man kanskje å spørre seg hvordan man kan bidra til å gjøre ting litt lettere, både for seg selv og for andre transpersoner.

– Transfobi er den skeive bevegelsens største utfordring i dag

Kanskje man står i kassa på H&M og nevner at det ville vært hjelpsomt om butikken hadde et større utvalg av kjoler i ulike fasonger og størrelser. Kanskje man sender en e-post til forsikringsrådgiveren sin og ber om at selskapet endrer litt på et skjema, slik at transfolk slipper å bekymre seg om å måtte betale mer enn en cisperson for samme forsikring.

Og kanskje man går et skritt videre. Kanskje man tar til motmæle når en behandler ved den nasjonale behandlingstjenesten for transseksualisme nekter å bruke det navnet og pronomenet en selv ønsker å bli omtalt med.

Kanskje man deltar i podcaster, TV-debatter og avisintervjuer for å representere transpersoners perspektiv, slik at andre kan få vite hva vi mener er viktig. Kanskje man bruker sin ytringsfrihet til å kritisere medieutspill som man mener er til skade for transfolks mulighet til å leve godt og trygt.

Kanskje man velger å jobbe for å rådgi andre på hvordan de kan møte transfolk på en respektfull, anerkjennende og hyggelig måte. Ja, kanskje man til og med starter en helt ny organisasjon for å kjempe for et verdig og tilgjengelig helsetilbud, ikke bare for en selv, men for andre i samme situasjon.

.

.

Oppsøkte ikke aktivismen

Hva er en transaktivist?

En transaktivist er en person som vil at transfolk skal ha det bra, og som jobber aktivt for dette. Det er dette som er transaktivistenes sak. Ulike personer bruker naturligvis ulike metoder, men det underliggende målet er det samme: Et samfunn hvor det å være trans ikke skal trenge å være et slit. Et samfunn som har plass til sånne som oss.

Kall det aktivisme, eller kall det medmenneskelig engasjement. Det går ut på det samme.

De færreste av oss planlegger å bli aktivister. Da jeg selv kom ut som trans i november 2017, var jeg ikke klar over at transpersoners rettigheter var noe man behøvde å være aktivist for i det hele tatt. Så naiv var jeg da.

Det var først etter hvert, da jeg selv opplevde hvor mye transnegativitet som fantes i samfunnet, at jeg begynte å ta plass i offentligheten som transperson og skrive og snakke på vegne av oss som gruppe. Det var aldri min drøm å bli en talsperson for transsaken – mitt hovedanliggende var jo først og fremst å bli vant med en ny virkelighet og omstille meg til å leve i verden som den kvinnen jeg var.

Men så fort jeg forstod hvor alvorlig situasjonen faktisk var, og hvor mange hindre som faktisk lå i veien for at vi transpersoner kunne leve gode liv som oss selv, var det som om jeg egentlig ikke hadde noe reelt valg. Jeg oppsøkte ikke aktivismen; aktivismen fant meg.

Og aktivismen er på ingen måte glamorøs. Aktivismen gjør meg sliten. Jeg skulle ønske jeg slapp å måtte kjempe dag ut og dag inn for ting andre tar for gitt. Jeg skulle ønske jeg slapp å være konstant bekymret for at de rettighetene vi har kjempet fram, plutselig kan tas fra oss igjen med et pennestrøk. Jeg skulle ønske jeg kunne chille og bare være.

.

Transaktivistenes mål

Det føles alltid surrealistisk å lese andres tirader om hva «transaktivistene» mener og ønsker, og hvor skumle vi visstnok er. Det er ikke måte på hvor mye fælt vi angivelig har på agendaen:

Meninger

Den såkalte transdebatten treffer meg ikke i hjertet på samme måte som før

Vi vil visst fjerne ordet «kvinne» fra språket (eller i alle fall tømme ordet for mening). Vi vil visst indoktrinere barn med «radikal kjønnsideologi» (hva nå enn dét måtte være for noe). Vi vil visst tvinge lesbiske kvinner til å ha sex med folk de ikke vil ha sex med, og mange av oss er visst voldtektsforbrytere som på snedig vis skifter juridisk kjønn for å kunne forgripe oss på kvinner i damegarderober.

Konspirasjonsteoriene sitter løst, den ene mer tøvete enn den andre. Hvor kommer disse fantasiene fra? Hvem er det som har drukket for mye Møllers tran?

Vi som kalles transaktivister har ett mål for øye: At alle transpersoner skal ha muligheten til å leve et godt liv, i fred, som seg selv.

Aldri har vi sagt at vår eksistens går på bekostning av noen andres. Aldri har vi krevd at noen andre skal snu opp ned på sin forståelse av seg selv, eller av menneskelig reproduksjon, eller til og med av kjønn. Aldri har vi bedt om noe annet enn åpenhet for at andre mennesker kan oppleve verden på en annerledes måte enn man selv gjør.

Alt i alt krever vi egentlig veldig lite av andre, og det burde være ganske åpenbart for alle som tar seg tid til å lytte til det vi faktisk sier. Vi krever ikke definisjonsmakt over andres identitet, så lenge vi får lov til å ha definisjonsmakt over oss selv. Vi krever ikke hele pizzaen. Selv om vi gjerne vil spise pizza med dere, kan vi også bake vår egen om vi må.

Men én ting krever vi:

Vi krever vår plass.

.