Meninger
– Hva gjør man når regnbueflagget kastes på den gjørmete bakken?
Andreas Collins glødet av stolthet da regnbueflagget ble heist utenfor rådhuset i Nordreisa. For noen år siden ville han blitt knekt av det som hendte natten etter.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Hvordan skal man fortsette å jobbe for en sak som hele tiden møter motstand og hat?
Hvordan skal man unngå å la seg kue av ignoranse og undertrykkelse?
Hva gjør man når regnbueflagget kastes på den gjørmete bakken?
Jeg er mangfoldskoordinator på Nord-Troms Museum, i Nordreisa. Jeg bruker han/ham pronomen, og jeg er så skeiv som det går an å bli – og jævlig stolt av det!
Men det er ikke alle her i Nordreisa som er så privilegert at de kan være stolt; eller i det hele akseptere seg selv.
Her preges området av negative holdninger fra gamle dager, læstadianismen, bygdedyret og «minoritet i minoritet»-problematikken.
Behov for forskning
I november deltok museet i Arctic Pride-uka.
Gjennom uka var det utstilling om skeiv historie, med søkelys på den lokale skeive historien.
Arbeidet med utstillinga avdekket et stort behov for mer forskning og graving i den skeive historien i Nord-Troms.
I samarbeid med Halti Kvenkultursenter, stilte de med kvenske Pride-gloser, og Nordreisa Bibliotek, som stilte med skeiv bokutstilling.
Hovedarrangementet «Skeiv Aften på Halti» en feiring av mangfold og kjærlighet for alle.
Fast møteplass
Det var godt oppmøte. Noe som sa oss at det er behov for en fast møteplass for skeive.
Møteplassen ble etablert 1 time etter arrangementet, og det blir skeivt juleverksted lørdag 7. desember.
Som forskning viser er det prosentvis omtrent like mange skeive i bygder som i byer (Eggebø, Almli, Bye, 2015). Derfor trengs det en møteplass å gå til, også på bygda, der man kan treffe andre skeive.
Lett å føle seg ensom
På grunn av undertrykkelse og skadelige holdninger som sitter igjen fra år og dag siden er det ikke like lett å få øye på det skeive livet her i Nord-Troms.
Det er altfor lett å føle at man er «den eneste homoen i landsbyen» og føle seg ensom om sin identitet, med en rekke skadelige, og i for mange tilfeller dødelige, konsekvenser til følge.
Vi må jobbe for å formidle, synliggjøre, verne om og beskytte skeive liv i distriktet.
På tampen av Arctic Pride-uka hadde museet også en pedagogisk pridefeiring for 7. til 10. trinn. Det var muligens flere der som trengte å få vite at det er like naturlig og greit å være skeiv som det er å være heterofil.
Kunnskap kan gjøre det lettere for skeive på bygda å akseptere og elske seg selv for akkurat den man er. Kunnskap bekjemper hat og fremmedfrykt.
Kommunen flagget
Etter forespørsel var Nordreisa Kommune gledelig nok med på å flagge med regnbueflagget utenfor rådhuset.
Jeg er utrolig glad for at kommunen skjønner viktigheten av dette. Pride er ikke det kunnskapsløse Facebook-kommentatorer tror.
Jeg fikk for eksempel en relativt mild kommentar på et eget innlegg der noen kommenterte «tull, hele Pride». Sånne kommentarer møter jeg med respekt og forståelse.
Da gløder mangfoldskoordinator-hjertet mitt over at noen ønsker å ha en samtale om hvorfor Pride er nødvendig.
Samtale
Slike relativt milde kommentarer kan være inngangen til en samtale hvor historiske, forebyggende, kulturelle og politiske årsaker til at Pride fortsatt er så viktig kommer fram.
Men det åpner også opp for at den andre parten kan dele sine grunner til å hevde at det er tull.
Gandhi sa en gang at “Fienden er frykt. Vi tror det er hat, men det er i realiteten frykt”.
Jo mer jeg har søkt forståelse for hat, jo mer har jeg skjønt hva han mente.
Forståelse
Mennesker frykter det de ikke kjenner til, det de ikke klarer å forstå.
Min oppgave som mangfoldskoordinator er å formidle bakgrunnen til Pride og hvorfor det trengs i dag. Hvorfor vi skal feire mangfold, kjærlighet og at vi er kommet så langt, samtidig som Pride også er en fortsettelse av den skeive kampen.
For ja, vi har kommet langt. Men vi har en utrolig lang vei igjen å gå, også i lille Norge.
Hver eneste dag ser vi eksempler på hvorfor Pride fortsatt trengs.
Enten i form av kunnskapsløse, intolerante og fryktfulle kommentarer som «Når ble det museers oppgave å bli politiske aktivister for ekstrem ideologi?» som ble lagt ut av Facebook-siden «Vi som liker kirkene - og kulturarven» under et innlegg av museet.
Eller i form av å rive regnbueflagget ned midt på natten.
Rev ned flagget
Jeg og en kollega glødet av stolthet da vi så regnbuefargene klatre opp flaggstanga utenfor rådhuset – i hjertet av Nordreisa, klokken 8 på mandagsmorgenen den 11. november.
Flagget fikk henge urørt gjennom dagen.
Men så, natt til tirsdag, skjer det.
Noen reddharer listet seg i nattens mulm og mørke til rådhuset. Mens de fleste i bygda sov kastet de prideflagget på den gjørmete bakken, for så å heise det norske flagget.
Ikke bare setter det to blodrøde streker under svaret på hvorfor Pride trengs, også her på bygda.
Men disse folka utførte sivil ulydighet da det var gjort en offentlig bestemmelse på at flagget skulle henge gjennom hele uka.
Ble styrket
Denne pysete handlingen må kunne kalles hets, og ville gitt meg en knekk for et par år siden…
Denne gangen ble jeg bare enda mer styrket og motivert til å fortsette kampen. Til å fortsette å formidle skeiv historie, synliggjøre, inkludere og bidra til skeivt samhold og fellesskap, spesielt her i Nordreisa.
Kommunen vasket flagget og heiste det igjen så fort det lot seg gjøre.
Slik reiser vi skeive oss også opp igjen for hver gang vi kastes på den gjørmete bakken.
