Skeiv på julemiddag: – Vi er det mest eksotiske tante Inga fra Rørvik har sett

Forskning viser at lhbtqia+-personer har høyere risiko for å rammes av stress, angst og depresjon i julen. En del av oss er ensomme i desember. I denne perioden, når fokus ligger på samfunn, øker følelsen av å ha blitt forlatt og glemt.

For noen er den brutale kontakten med slekten et frivillig valg. For andre har steget ut av skapet ledet til et skritt ut i sosial utfrysning. Det er uansett et sår som noen dager ikke merkes, men som i juletider kan flamme opp på nytt. Akkurat nå, når peisen knitrer, pakken rasler og gløggen koker, savner noen av oss det vi aldri har hatt: fellesskap og trygghet.

Holder partneren i hånden under duken

Selv om aksept kan gi styrke, så ligger det også en sorg der. Det gjør alltid vondt å miste håpet om de foreldrene, søsknene og slekten man alltid har hatt behov for, men aldri fikk.

Andre av oss står med en lignende følelse av ensomhet, til tross for at vi utad sett ser ut som om vi trives. Julaften kommer. Vi sitter i stuer som dufter av appelsin, nellik og kanel. Vi har tanter og svigerforeldre og søskenbarn og kusiner. De flokker rundt store bord med tykke, røde juleduker og mat som glinser av fett. Vi ser ut til å befinne oss i ett julekort. Man kan virkelig høre bjellene klinge i bakgrunnen.

Men skuldrene våre er høye i beredskap. For før eller senere kommer de: kommentarene. Selv om vi gjemmer oss på toalettet for å sende meldinger til våre skeive venner i en gruppechatt. Eller om vi holder vår partner i hånden under juleduken hele kvelden.

Innøvde svar

Alkoholen gjør onkel Geir og tante Inga ekstra avslappet. Innen nissen har rukket å banke på døren, verbaliseres fordommene. Og 24. desember svarer mange lesbiske par med barn rundt om i hele Norge på det samme spørsmålet:

– Men har barna samme pappa da?

Og resten av de voksne, som alle er middelaldrende, hvite, streite og cis, stilner og spisser ørene for å høre oss svare. Bare barna leker uberørt videre.

– Barna våre har ikke en pappa. Pappa er en sosial rolle. Donoren har avsagt seg den typen relasjon.

Svaret er innøvd, ettersom det ikke er verken første eller andre gangen spørsmålet stilles. Nå er vi lesbiske på utstilling, sånne som stikker seg ut på et avhumaniserende vis. Vi er det mest eksotiske tante Inga fra Rørvik har sett. En gang så hun en havørn i Tjøtta, men dette er enda bedre.

– Ja, men har de det? Samme pappa?

– Donor? Ja. Jo. Det har de.

– Nei, men så FANTASTISK! Utbryter tante Inga glatt.

– Er det? Mange fertilitetsklinikker fraråder å ha samme donor.

­– Jasså?

– Ja. Det blir så mye fokus på genetikk. Som om det er viktig. Det er jo våre barn uansett. De har de samme mammaene.

Meninger

Hvordan snakke med barn om Pride?

– Noen synes Pride er for «seksualiserende» for barn å delta i. Jeg vil si at heteronormen er et mye mer seksualisert miljø for barn! skriver Malena Chronholm Bøyesen.

Må avlede spørsmålene

En del av oss legger vekt på dette, men de fleste av oss gjør ikke det. For å skulle kritisere den heterosentriske slekten innebærer å ødelegge illusjonen av god stemning. Den gode stemningen, som jo er selve definisjonen av julen. Så mange av oss forsøker å distrahere. Kanskje vi sier noe sånt som:

– Åh, det var virkelig en god sjokoladekaramell!

Eller:

– Jeg lurer på om nissen kommer snart?

Men nissen er forsinket, for onkel Geir har drukket for mye snaps og plukker ikke opp de subtile hintene. Vi har alle en onkel Geir i slekta.

– Hva kostet det?

Alle lesbiske mammaer vet hva han vil høre. Her vil onkel Geir gjerne høre at det var dyrt, kjempedyrt å skaffe barn! Mange hundre tusen. Men onkel Geir har ingen planer om å betale det barna våre har kostet. Han har heller ingen planer om å engasjere seg politisk for å øke mulighetene for statlig finansiering for regnbuefamilier.

Nei, han spør fordi han synes det er så spennende. Faktisk sier han akkurat det. Og du tar en stor klunk av snapsen du også. Selv om du ikke egentlig liker snaps.

Onkel Geir blir blank i blikket

Til og med tante Inga merker at det har gått for langt, og klapper onkel Geir på armen. Men det merker han ikke. Onkel Geir er glad og avslappet når han sier:

– Det er så bra at vi kan snakke om det her! Man snakker jo aldri om dise tingene!

– Jo. Vi snakker om det hele tiden. Eller, vi må svare på spørsmål om det. ofte. Fra streite personer.

– Jaha ... Men hva kostet det da? Var det DYRT?

– Du kan gå inn på hjemmesiden til fertilitetsklinikken vår for eksakte priser. Det varierer litt, og om det er snakk om vanlig insiminering, hormonstimulert insiminering, IVF ... Også blir det jo i tillegg eventuell medisinsk behandling også.

Onkel Geir blir litt blank i blikket. Kanskje du trykker til litt ekstra.

– Jeg tror de er åpne for donasjoner. Om det er derfor du spør?

– Hæ? Hva?

– Ja, om du er interessert i å bli donor.

Onkel Geir har sluttet å stille spørsmål og du er takknemlig for at du i det minste er hvit og cisperson. For hvem vet hvor lenge han da hadde projisert sine fordommer på deg?

.

Teksten er fiktiv og løst basert på venners og egne erfaringer.