Mamma er redd

Lørdag 25. juni.

Jeg er akkurat ferdig med å amme babyen. Når solen står opp, strekker jeg meg etter telefonen min. I løpet av sekunder vil min verden vendes på hode. Men ikke ennå. Jeg er fortsatt spent. Himmelen er bekblå perfekt. Det kommer til å bli en varm dag.

I går kjøpte jeg jordbær som barna skulle dele i morges. De venter. Akkurat som Oslo by venter og holder pusten. Vi har fortalt våre eldre barn om paraden. Vi skal kle oss pent og vifte med flagg. Toåringen sier ikke «parade». Hun sier «pjad».

Lyset fra telefonen min er skarpt. Jeg blar gjennom tilfeldige Instagram-historier, så stopper jeg. En venn deler det som har skjedd før media gjør det. Jeg føler at verden raser sammen.

Bunnen av isfjellet

Jeg er i sjokk, men samtidig ikke overrasket. Fordi denne hendelsen, skytingen, ikke eksisterer i et vakuum. Det er toppen av et isfjell som jeg har sanset en stund nå.

Bunnen av dette isfjellet er hverdagens heterosentrisme.

Det er den fremmede mannen som spør om han «kan være med» min kone og meg seksuelt. Det er arbeidskollegaen som gjentatte ganger spør hvordan jeg har det med at barna mine ikke har en farsfigur. Det er naboen som sier vi ikke trenger Prideflagg i Norge. Det er i personalet i barnehagen som sier «Her kommer mammaen din» i stedet for «mammaene» da kona og jeg kommer for å hente barna våre. Utallige mikroaggresjoner i mitt daglige liv.

Så er det ren fobi mot skeive som i enda større grad bidrar til minoritetsstress. Hatet som jeg har møtt i forskjellige kommentarfelt på nettet. En pøbel som med sin retorikk ikke bare avstår fra å støtte en sårbar gruppe, men legitimerer motstand mot Pride. En pøbel som dehumaniserer oss skeive, ved å beskrive oss som om vi ikke er mennesker laget av tanker, følelser og et ønske om å elske. Akkurat som alle andre. Det legitimerer ikke skyting, men det legitimerer hets. Hets mot oss som ønsker å feire skeiv kjærlighet og mangfold.

Nå har den skarpe toppen av dette hatet blødd gjennom nettet og inn i vår verden. Min verden.

– Var det galt å sette barn til denne verdenen?

Barna våre sover fortsatt. Jeg sender en melding til kona mi. Vi klemmer. Og vi gråter. Følelsen av fortvilelse er ubehagelig. Jeg kjenner London Pub litt for godt. Jeg var høygravid under mitt siste besøk der. Det er alt for nært nå.

Det er en del av meg som vil kjempe. Men så er jeg ikke et individ lenger. Jeg er et fartøy for tre små barn. Alle under fire år. Jeg er en forelder. Og denne forelderen er redd.

Denne forelderen ønsker ikke annet enn å beskytte barna sine. Denne forelderen spør seg selv om dette var galt, å sette barn til denne verdenen. Fordi kjærligheten kanskje ikke er sterk nok til å bekjempe dette.

Det er et privilegium, tenker jeg for meg selv. Tårene jeg gråter og frykten jeg kjenner. Jeg er ennå ikke følelsesløs. Øynene mine har ikke tørket ut av utallige runder med tårer, hjertet mitt har ikke stivnet av å kjempe andpustent mot meg selv.

Den siste dominoklossen

Å bli marginalisert er stressende, å bryte normer, ganske enkelt ved å eksistere, men det som slår meg er hvor mye verre det kan være. Hvor mye mer marginaliserte vi kan være. Og jeg føler plutselig respekt for alle som kjemper en hardere kamp enn meg.

Denne hendelsen er en konsekvens av kutt i psykisk helse. Riktig omsorg for noen med psykiske lidelser kan forhindre radikalisering til voldelig ekstremisme. Men begivenheten er ikke bare det. Det er den aller siste dominoklossen som faller og gjør verden stille i et sekund.

Tidligere murstein har falt. Klosser som heter «Pride is too sexualising for kids» og «Jeg bryr meg ikke om homofile så lenge jeg ikke ser dem kysse». De er like mye en del av hvordan vi havnet her.

I dag føler jeg alt. Frykten. Sinne. Tristheten. Skuffelsen. Men også kjærligheten. Jeg føler viktigheten av å ha et fellesskap. Å bygge noe sterkt sammen. Og for hver minoritet å kjempe for kjærligheten sammen, forent.

Det er også viktig for allierte å forstå skeives behov for støtte før dritten treffer vifta.

Tre tips om hvordan du kan støtte oss:

1. Gjør leksene dine: Start med å forstå oss. Dette gjøres ved å lese om vår historie, men også problemstillinger vi opplever i dag. Lær om ikonene våre og hva de kjempet for, samt minoritetsstresset i dag. Se filmer og serier med skeivt innhold. På denne måten kan du kanskje forstå hvordan vi opplever verden.

2. Hjelpemidler: Doner penger til internasjonale og lokale ideelle organisasjoner, som Salam og Skeiv Verden med flere. Det er 71 land i verden hvor det er ulovlig å være homofil. Vi er på langt nær ferdige med kampen for rettferdighet.

3. Endre oppførselen din: Ikke vær heterosentrisk. Bruk inkluderende begreper som "partner" og ikke anta noens seksuelle legning eller identitet. Vis respekt. Ikke bruk en skeiv person som et vandrende bibliotek. Lytt med empati og husk at spørsmålene du vil stille kan ha blitt besvart 100 ganger allerede av den skeive personen. Les kanskje en bok eller Google i stedet. Vis solidaritet. Dette kan gjøres ved for eksempel å ha en liten pride-nål på sekken. Eller ved å ha et flagg på jobb.

For mens støvet legger seg, skjønner jeg at det ikke er hendelsen i seg selv som bekymrer meg. Det er før og etter. Alle ting som har ført oss hit. Og hvordan det vil gå framover.

Meninger

Hvordan snakke med barn om Pride?

– Jeg leste i nyhetene at noen synes Pride er for «seksualiserende» for barn å delta i. Jeg vil si at heteronormen er et mye mer seksualisert miljø for barn! skriver Malena Chronholm Bøyesen.