Lesbisk synlighetsuke

Pauline Hall. Portrett fra ca. 1953.
Pauline Hall. Portrett fra ca. 1953.

Lesbisk synlighetsuke: Pauline Hall

Pauline Hall var en av Norges mest betydelige komponister og en pionér. Hun forandret musikklivet i Norge og var allerede fra 1930-tallet åpen om kjærlighetsforholdet til Caro Olden.

Publisert Sist oppdatert

[Saken ble først publisert i magasinet Blikk 8/2013]

Pauline Hall (1890-1969) er Norges betydeligste kvinnelige komponist etter Agathe Backer Grøndahl, og var i en lang årrekke en ytterst markant og sentral skikkelse i norsk musikkliv. I tillegg til å være komponist var hun musikkritiker, foredragsholder, oversetter og iscenesetter. Hun var høyt respektert for sin dømmekraft, saklighet og elegante stilsans.

Hall var folkelig, kulturradikal og levde åpent lesbisk allerede på 1920-tallet med samboeren og kjæresten Caro Olden som begynte som journalist i Adresseavisen, og fortsatte i Stavanger Aftenbladet og Dagbladet.

I 1930 instruerte og dirigerte hun, i tillegg til å ha oversatt teksten til, Brechts og Weills «Tolvskillingsoperaen» på Centralteatret i Oslo. Hun skrev også revyviser, blant annet til Chat Noir, og skrev musikk for teater og fire filmer, blant annet «Kranes konditori» fra 1951, basert på Cora Sandels roman med samme navn.

I 1938 startet hun «Ny Musikk», den norske seksjonen av The International Society for Contemporary Music (ISCM). Hun var foreningens formann de første 22 årene. Organisasjonen har siden oppstarten vært den eksperimentelle musikkens grasrotorganisasjon som jobber for å vise nye musikalske strømninger i Norge.

Pauline og Caro

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Klikk bildet og kjøp BLIKK+</span>
Klikk bildet og kjøp BLIKK+

Sangeren, musikkpedagogen og journalisten Astrid Kvalbein var den første til å skrive et større avhandling om Pauline Hall.

– Jeg oppdaget henne da jeg skrev hovedoppgaven min om Ultimafestivalen. Dette er en festival for moderne musikk, og historien dens går helt tilbake til den gang Pauline Hall grunnla Ny Musikk. Hun hadde skrevet en bok om de første årene i organisasjonen, og jeg ble fascinert av boka og av stemmen hennes. Hun var en driftig dame som gikk sine egne veier hele tida. I avhandlingen om henne har jeg fokusert mest på hva hun betydde for musikklivet, men også ved henne som privatperson finnes det veldig mye spennende, sier Kvalbein.

Blant annet la ikke Pauline Hall skjul på at hun var lesbisk og levde sammen med Caro Olden. Likevel er kjærlighetsforholdet deres bare antydet i tidligere framstillinger av Hall. Men ut i fra Astrid Kvalbeins muntlige kilder var dette noe de fleste i kunstner- og journalistmiljøet visste om og aksepterte.

– De som husker henne, sier at Hall var reservert privat, men de glimtene jeg har fått, viser flere sider. Hun brente mange brev, dessverre, og jeg skulle gjerne visst mer om henne fra årene hun bodde i Berlin. Men folk som har snakket med henne, hadde inntrykk av at hun også var ute på de mer frivole stedene. Hjemme i Norge satte hun opp Brechts og Weills «Tolvskillingsoperaen», og hun kunne godt spekulere i om hovedpersonen var homo eller bifil i måten hun regisserte på. Det viste at hun kjente til miljøet, sier Kvalbein som kunne hatt lyst til å sjekke ut om kjæresteparet Hall og Olden var tidligere ute enn andre når det gjaldt åpenheten.

– Eller kanskje var lesbiske forhold mer akseptert enn vi tror? Det har vært vanskelig for meg å si så mye om det. Men noen nevner at de var i samme krets som «en kvinnelig turistsjef», og at det var «de der damene».

– Hvordan møttes de to?

– Det hintet jeg har, er Oslo Yrkeskvinners Klubb hvor Caro Olden var formann. De kan ha møttes før det i pressemiljøet, men de kjente hverandre i hvert fall fra 1920 - 30 tallet. De flyttet sammen under krigen, og flyttet aldri fra hverandre, men kjøpte en leilighet til på samme adresse. Dermed hadde de to leiligheter side om side.

Ifølge Astrid Kvalbein framsto den androgyne Pauline Hall som både belest, bereist og internasjonalt orientert. – Hun var skolert, modig og med en veldig sterk rettferdighetssans.
Ifølge Astrid Kvalbein framsto den androgyne Pauline Hall som både belest, bereist og internasjonalt orientert. – Hun var skolert, modig og med en veldig sterk rettferdighetssans.

Lite kontroversielt

Kvalbein synes det var vanskelig å vite hvordan hun skulle skrive om Pauline Halls kjærlighetsliv, men hun har ikke møtt noen reaksjoner.

– For meg var det uansett riktig å ha med siden det hører sammen med at Pauline Hall var en moderne kvinne. Forskningsmessig er dette viktig å få fram. Hun tilhørte et progressivt og aktivt miljø. Hun hadde ingen barn, og det var ikke noe skjult over forholdet deres. I de mange kondolansehilsenene som kom da Hall døde, går det fram at det er en livsledsagerske som omtales.

Kvalbein har hørt at Hall hadde en bror som ikke var så glad for at de to var venninner, og andre har fortalt henne at da de flyttet til hver sin leilighet, var det noen som trakk et lettelsens sukk.

– Men ifølge mine kilder i musikkmiljøet var dette lite kontroversielt. Brev og postkort fra Pauline som Caro etterlot seg, var nære og kjærlige. En dagbok fra en ferietur i Nord-Norge i 1960 er en lun og til dels vittig framstilling av et eldre par på tur. Pauline snakket ikke om dette forholdet i intervjuer, men i et intervju gjort med Caro til 80-årsdagen svarer hun følgende på hva hun husker i livet: «Også min beste venninne i livet – komponisten og musikkritikeren Pauline Hall. Vi holdt sammen i mange år». Det er rørende.

Paris og Berlin

Kort etter at Pauline Hall ble født, flyttet familien til Kabelvåg hvor familien ble boende til Pauline var ti år gammel. Da de flyttet tilbake til Hamar, fikk hun regelmessig klaverundervisning og lærte seg noter selv. Hun begynte å studere klaver i Kristiania, men interesserte seg mer for komposisjon. Under sitt studieopphold i Paris i 1912 - 1914 hørte hun blant annet verker av Stravinskij, Debussy og Ravel, og opplevelsen av denne nye, franske musikken preget hennes musikksyn gjennom hele livet. I Ny Musikks jubileumsskrift «25 år. Ny musikk» skrev hun at møtet med Paris brakte henne nesten sjokkartede musikkopplevelser.

Fra 1926–32 oppholdt Pauline Hall seg i Berlin og livnærte seg som musikk- og teaterkorrespondent for Dagbladet. Inspirert av alle teateropplevelsene i Berlin, oversatte, iscenesatte og dirigerte Pauline Hall den første norske oppførelse av Berthold Brechts og Kurt Weills «Tolvskillingsoperaen» i Oslo 1930.

– Fra Berlin anmelder hun teaterstykker om lesbisk kjærlighet, og hun skriver veldig rett fram om det. Hun viser seg som en kulturradikaler, og hun vrir virksomheten sin mot bruksmusikk. Hun kjempet for impulsene utenfra.

Som kritiker og komponist brøt Hall nytt land, men også som organisator. Da Norsk Komponistforening ble stiftet i oktober 1917, var hun blant de første medlemmene. Hun ble valgt inn i styret første gang i 1920 og satt i styret også flere ganger senere. Som initiativtaker til Ny musikk 18 år senere gikk hun i bresjen for moderne musikk i et land som var konservativt og nasjonalromantisk.

– Jeg har vanskelig for å se hvem andre som ville tatt det initiativet og hatt den samme organisatoriske driven til å få det gjennom. Å finne noen som har hatt en slik posisjon, er vanskelig.

En av gutta

Noe av det som har gjort størst inntrykk på Kvalbein i arbeidet med Halls historie, er hennes politiske radikalitet, særlig i mellomkrigstida.

– Hun var langt på venstresida politisk, og var entusiastisk og begeistret for blant annet den tyske kommunistiske regissøren og instruktøren Erwin Piscator og hans krigs- og revolusjonsdramaer. Hun omfavner kunst som vil være samfunnsomveltende, men samtidig er hun også den strenge som skriver om konserter med Filharmonisk selskaps orkester. Hun var tidlig markant, tydelig og aktiv. Hun hadde sine meningers mot, sier Kvalbein.

Hun var en av de første kvinnene på latinlinja på Hamar katedralskole. Der var hun med i en forening som arrangerte temakvelder med diskusjoner og foredrag. De hadde også en egen teatergruppe der Hall spiller piano og dirigerte orkester. Bare 27 år gammel arrangerte Pauline Hall dessuten sin egen debutkonsert i 1917 i Oslo med kun egenkomponert musikk.

Uroppførelsen av Verlaine-Suite i januar 1929 ble det endelige gjennombruddet for henne. Orkesterverket består av fire satser skrevet til dikt av den bifile franske symbolisten Paul Verlaine. Hun var lenge opptatt av Paul Verlaines poesi, og hadde arbeidet med suiten i mange år. (Verlaine priset både hetero- og homofil kjærlighet og hadde blant annet under psevdonymet Pablo de Herlagñez gitt ut diktsamlingen «Venninnene» i 1867 som tematiserte lesbisk kjærlighet. Red.anm.)

– Hun gjør det bra som komponist, og det var ikke vanlig for kvinner den gangen. Hun tok steget bort fra sang og klaver og det som var akseptert for kvinner å synge hjemme. Hun gikk rett og slett ut og ble en av gutta. Hun gikk i front, slår Kvalbein fast.

I 1960 fikk Pauline Hall Statens kunstnerlønn, og hun ble utnevnt til æresmedlem i Ny Musikk 1961. Hun mottok også Kongens fortjenstmedalje i gull.

Powered by Labrador CMS