Ingen er «bare menneske»

.

Må man føle så sterkt rundt kjønnsidentitet? Og er det egentlig så viktig hvordan kroppen ser ut, så lenge man vet hvem man er på innsiden? Dette er spørsmål vi transfolk blir stilt relativt ofte.

Jeg diskuterte nylig disse spørsmålene med et par ciskvinner.

.

Vegringen mot å kategorisere seg selv

I samtalene våre fortalte disse kvinnene at de forstår at deres avslappede forhold til egen kjønnsidentitet antagelig bunner i at de aldri har behøvd å forholde seg aktivt til den, eller til forholdet mellom kropp og kjønn.

De har jo alltid blitt sett, lest og behandlet som det kjønnet de er. Til tross for dette forteller kvinnene at de kjenner på et reelt ubehag ved å skulle kategorisere seg selv tydelig som kvinner og cispersoner.

Denne vegringen mot å kategorisere seg selv er et fenomen jeg kjenner godt til som sosialantropolog.

Det er ikke bare knyttet til kjønn, men til alle sammenhenger hvor det finnes en umarkert majoritetsidentitet og «avvikende» minoritetsidentiteter.

Jeg har i flere år arbeidet med temaet hvithet (Whiteness), og har merket meg hvor vanskelig det er for hvite folk, ikke minst her i Norge hvor hvite er i overveldende flertall, å skulle kategorisere seg selv som hvite.

.

Hvem får lov til å «bare være menneske»?

Jeg har følt på det samme selv: Man er vant til å være umarkert, udefinert, «bare menneske», og det å skulle sette en merkelapp på seg selv føles dermed unaturlig og ubehagelig.

Forrige uke ble jeg kritisert for å bruke begrepet «cis» av en mann som mente at begrepet bidro til å skape flere båser og stigmatisere «normale» folk, som han kalte det. Og jeg skjønner hvor han kommer fra.

Problemet er at den umarkertheten og udefinertheten som majoriteten opplever – enten det er snakk om hvite folk, heterofile, cisfolk, funksjonsfriske folk, etniske nordmenn eller andre – kun gjelder deres egen kategori.

Det er kun majoriteten (eller en minoritet med strukturelt overtak, slik som hvite folk i Sør-Afrika) som har det privilegiet det er å kunne velge å flykte fra sin egen situerte tilstand og definere seg som «bare menneske».

Vi transfolk, for eksempel, kommer aldri unna det faktum at vi er trans.

Vi lever i et samfunn som aktivt ser, leser og behandler oss som noe annet enn det vi er. Vi kan jobbe for å «passere» som cisfolk, men det krever mye innsats. Vi blir med andre ord aldri helt fri fra vår egen annerledeshet.

.

Vi må anerkjenne at majoritetsidentiteter finnes

Det er ikke det at vi nødvendigvis er så forferdelig opptatt av kjønnsidentitet eller kroppsfasong i utgangspunktet, men det cisnormative samfunnet tvinger oss til å forholde oss til disse tingene.

KRONIKK

«Min kamp og møtet med helsevesenet og skolesystemet som transperson»

Jeg mener at kategorisering av mennesker i all hovedsak er lite hjelpsomt.

For å faktisk kunne bryte ned de kategoriene vi omgir oss med, må vi imidlertid anerkjenne at også majoritetsidentiteter finnes, og at vi alle er del av det samme mangfoldet.

Om vi ikke gjør dette, kommer samfunnet bare til å fortsette med å definere majoriteten som «normal» og alle andre som «avvikere», med all den marginaliseringen, usynliggjøringen og diskrimineringen dette medfører.

Cisfolk må våge å si «jeg er cis». Gjennom å si «jeg er cis» sier man: «Jeg har også en type kjønnsidentitet». Da sier man: «Jeg er annerledes, men ikke fundamentalt ulik deg som er trans».

.

Ingen av oss er «bare menneske»

Slik skapes det et «vi» som rommer alle, og hvor vi sammen kan jobbe for et mer inkluderende samfunn som anerkjenner det mangfoldet av erfaringer og virkelighetsopplevelser som faktisk finnes.

Vi er alle mennesker, men ingen av oss er bare menneske.

Det ville i så fall betydd at det finnes mer og mindre «rene» former for menneskelig erfaring, eller at det finnes et ståsted som er helt og fullt objektivt, og det mener jeg at det ikke gjør.

Vi er alle mennesker på ulike måter, og ser verden gjennom ulike briller. En grundig forståelse av tilværelsen fordrer at vi betrakter den fra så mange sider som mulig.

Tar vi dette på alvor, har vi tatt første skritt på veien mot reell mellommenneskelig forståelse.

.